FØR KRISTIN HALVORSEN og SV gikk i regjering, var kampen mot fattigdom en hovedsak for partiet. SV skulle avskaffe fattigdommen, intet mindre. Halvorsen var kjent for å slå hardt tilbake mot politikere som foreslo budsjettposter som ville resultere i dårligere råd for vanlige folk. I et land der det store flertallet tilhører en stadig mer velstående middelklasse, var Halvorsen og SV flinke til å minne oss om de andre. De som ikke tålte de ekstra hundrelappene i måneden en momsøkning ville bidra til, de som ikke tålte renteøkninger, eller som umiddelbart ville merke det om maten ble dyrere. Så snart noen innbilte seg at de snakket på vegne av alle, når de snakket om nordmenns gode økonomi, kom SV og minnet om nyansene.
Nå er det annerledes. Nå forsvarer Halvorsen renteøkninger med at de fleste nordmenn tåler såpass. De fleste nordmenn tåler også et landbruksoppgjør som gir merkbart dyrere handlekurv. I hvert fall må vi tro at SV mener det, siden det ikke kommer et kvekk fra partiets representanter som reaksjon på oppgjøret. Heller ikke Ap ville normalt gått med på et landbruksoppgjør med en slik profil, og av en slik størrelse. Men nå er det helt tyst.
BÅDE SV og Arbeiderpartiet har vanligvis omsorg for storbyenes spesielle utfordringer. Der finnes så viktige velgergrupper for de to partiene, at de ikke kan ignorere storbyenes interesser. Sp kan gjøre det, de har kjernevelgerne sine andre steder. Nå kommer det ikke en lyd fra noen i de to partiene når kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa hjelpeløst argumenterer for at Oslo får storbytilskudd. Hun kaller det hovedstadstilskudd, i et forsøk på å begrunne at Oslo får, mens de andre ikke får. Begrunnelsen er og blir ubegripelig.
MED MINDRE VI husker at den rød-grønne regjeringen er den mest Oslo-fokuserte vi har hatt på årevis. Den ville aldri våget å ikke gi Oslo et storbytilskudd. Da kunne den risikert ramaskrik som ville tvinge frem reaksjoner fra både SV-ere og Ap-folk. Men medierådgiverne til regjeringen - antallet vokser i et tempo som tyder på kloning - vet at Oslo-mediene ikke vil bruke plass på at Bergen, Stavanger og Trondheim ikke får storbytilskudd uten begrunnelse. Hvis regjeringspartienes egne bare sitter helt i ro i båten, glir det over, og man kan regne med at alt er glemt til valget.
SÆRLIG MYSTISK er det ikke. Dette er kompromisser som regjeringspartier i et samarbeid må svelge. Forskjellen fra mindretallsdagene, er at en flertallsregjering som går i takt virker helt hemmende på debatten. Så snart SV-erne lærte seg å gå i takt, på linje, forsvant nærmest debatten om regjeringens politikk. Opposisjonen prøver etter fattig evne å skrike ut, men møter knapt reaksjoner fra rød-grønne politikere. De rister bare overbærende på hodet, og vet at de uansett har flertallet i ryggen som gir dem rom for å gjøre som de vil.
Mediene sliter også med å løfte frem de store konfliktene og uenighetene, de som skal illustrere at det finnes ulike syn på hvilke løsninger som er riktige. De som kunne vært part i en diskusjon sier lite. Målet er jo å fremstå harmonisk og enige, slik får man arbeidsro.
OG ARBEIDSRO får man. I regjeringspartiene er det bare å slå fast at man nå har greid det alle kommentatorer og kritikere etterlyste i begynnelsen av regjeringsperioden. De er blitt samkjørte, og det er slutt på at den interne diskusjonen foregår for åpen mikrofon. Som metode for å beholde makt, og skape et bilde av harmoni, fingerer det aldeles utmerket.
Prisen er et fuktig ullteppe, som kveler tilløp til debatt. De opposisjonelle på innsiden av regjeringspartiene er blitt så veloppdragne at de ikke sier noe. De opposisjonelle på utsiden roper så høyt de kan, men snakker tidvis til døve ører. For regjeringen er det flotte greier. For alle som ønsker debatt, er det begredelig. Det kan vi jo tenke på, alle vi kommentatorer som skrev side opp og side ned om urolighetene i SV.
Hva synes du om Oslos storbytilskudd? Si din mening i feltet under!
KOMMENTARER Våre regler