Det folk vil ha

Bak oss sitter tre jentunger i åtte-ni-årsalderen. We love you, Barack Obama, synger de. Verken vi, eller de 3000 andre som fyller basketballhallen i Alexandria, Virginia, denne søndagen, vet at det er hele tre timer til showet begynner.

«FIRE IT UP, ready to go! Fire it up, ready to go!» Vi får hjelp av T-skjortekledde unge, gamle, kvinner, menn, latinamerikanere, svarte og hvite; Latinos for Obama, Obama Mamas, Veterans for Obama, de er der alle sammen. Og de løper opp og ned langs benkeradene for å sikre høy stemning.

Det var forrige helg, og Barack Obama var godt i gang med serien av valgseire i primærvalgene. Seier nummer ni og ti kom natt til i går, og Obama fortsetter med å stjele selvtillit og kjernevelgere fra konkurrent Hillary Clinton. Kvinnene, de eldre, og til og med latinamerikanerne, er begynt å krysse av på Obama på valgskjemaene sine. Slik har Obama gått fra å være et eksotisk fenomen, med et artig navn, til høyaktuell demokratisk presidentkandidat. Ikke bare det, nå begynner den store erkjennelsen å sige inn over USA; Barack Hussein Obama kan meget vel være navnet på USAs neste president.

TRE TIMER VENTING er ganske lenge, selv for entusiaster. Tre timer virker svært lenge når det vi skal høre i andre enden ikke er en konsert med yndlingsartisten, men en politisk tale. Vi sitter der, noen norske journalister, med penn og papir, og i landsmøtemodus. Vi har hørt noen politiske taler før, og vet at regelen er at slike som oss ikke skal la oss rive med. Vi skal observere det hele med kjølig og analytisk distanse. Vi skal lete etter innholdet, vi skal vurdere formen. Vi skal kikke på publikum, og se om talen virker som den skal.

HELE PUBLIKUM, og kanskje taket også, løfter seg idet Obama omsider kommer på scenen. «We will, we will Barack you», radbrekker publikum den gamle Queen-slageren. De norske journalistene løfter seg også, vi kan ikke annet, må se hva som skjer der nede, på scenen. «Slapp av folkens, sett dere gjerne ned», sier Obama. 3000 mennesker gjør som de blir bedt om.

Noe av det første Obama gjør, er det han gjør hver gang han taler i denne valgkampen. Han takker konkurrent og senator John McCain for innsatsen i Vietnamkrigen. Det er en genistrek. Publikum møter umiddelbart den Obama som siden skal snakke om hvor viktig det er å heve seg over den hverdagslige politiske kjeklingen, og hvordan alle må jobbe sammen for det gode, for forandring.

Ord, ord, ord, tenker noen av oss, og kikker på de nylig utleverte og TV-vennlige plakatene med ordene Change to America. Forandring, men hvordan?

OBAMAS STRATEGI er å få folk til å tro at forandring er mulig, før han går i detaljer om hvilke og hvordan. Han vil begeistre folk til å bruke stemmeseddelen, til å tro at det er vits i. Og han greier det. Demokratene, og særlig Obama, har lokket nesten dobbelt så mange velgere til valglokalene som republikanerne har. Mange av dem har aldri stemt før.

Han bruker kritikken fra motstanderne til sin fordel: Mangel på erfaring? Ja, nemlig. Jeg har ikke travet i korridorene i Washington i årevis, og er nettopp mannen som kan se et råttent system utenfra. Også det grepet kjenner vi, ikke minst fra vårt hjemlige Frp. Obama skiller seg ut ved at han ikke er en gammel traver, eller en som har sytt og klaget, og beskyldt politiske motstandere for hjerteløshet, i tiår. Det er enkelt, men unikt i politikerland.

Han markerer tydelig at hans strategi nå, som etter en eventuell valgseier, er å heve seg over den smålige debatten. Bill Clinton prøvde å lure ham i fellen i South Carolina, og sammenlignet Obama med Jesse Jackson. Slik kunne han ha kategorisert Obama som en svart kandidat, som først og fremst ville trekke svarte velgere. Obama lot seg ikke lokke. Fremfor å fremstå som et offer for lummer rasisme, nedlot han seg ikke til å kommentere Clinton. Billarys strategi slo grusomt tilbake, og Obama vant staten.

ER DET NAIVT å snakke om håp, som kritikerne påstår, spør Obama, før han forteller at han vet alt om å kjempe: I livet, på gaten og i retten. Hvem skulle trodd at en mann med et sånt navn, og en slik bakgrunn, noen gang kunne bli aktuell som president i USA, spør Barack Obama?

Ingen, tenker sikkert 3000 av oss, og er med det helt enige i håpstrategien.

« ORDINÆRE mennesker kan gjøre helt ekstraordinære ting når de bare får muligheten», sier Obama. «Folk vil ikke bare være mot noe, de vil også være for noe», fortsetter han. Folk står på benkene og jubler. De norske journalistene, som leter etter innhold, noterer: Han sier at USA skal ha et nytt helseforsikringssystem innen fire år. Lærere som binder seg til å være lærere skal få utdanningen betalt av staten. Studenter som utfører samfunnstjeneste skal få et årlig stipend på 4000 dollar. Storparten av de amerikanske styrkene skal være ute av Irak i løpet av 2009. Konkret og fin. Men det er ikke her publikum jubler mest, det er ikke derfor de bruker en hel søndag i en gymsal i Alexandria. Det er ordene som handler om at drømmer kan bli sanne, at Washington kan forandres, og at rase, religion og region ikke lenger skal være avgjørende, som får dem til å reise seg selv og ungene sine fra benkene.

« AMERIKA TRENGER ikke ledere som sier det dere vil høre. Amerika behøver en ledelse som sier det dere trenger å høre», sier Obama.

Akkurat nå er det akkurat det amerikanerne vil høre.