Mannskampen

Han gjør det dårligst på skolen, han sitter oftest i fengsel, han dør tidligst, og han blir forlatt av sin kvinne. Han har ingen innflytelse over det som skjer hjemme, og heller ingen rettigheter overfor sine barn. Det er på tide med mannskamp for likestilling.

Det er kortversjonen av kronikken forsker Runar Døving skrev i Aftenposten lørdag. Vi hører jubelen rundt de tusen flatskjermer, vi ser den innforståtte nikkingen over tippekupongene. Visste vi det ikke. Undertrykt, det er det vi er. Hilsen den norske mann, anno 2006.

KANSKJE UTSPEKULERTE kvinner har sittet på denne innsikten i alle år. Kanskje de vet at det egentlig ikke er noen sammenheng mellom inntekt og makt. Det er derfor de velger seg kort arbeidstid og lav lønn. De har alltid visst at det er kontroll over matpakkene og strømpeskuffen som gjelder. Hvorfor bruke tiden på en såkalt spennende lederjobb når man kan få leke i sandkassen med toåringen, og få 3000 kroner i kontantstøtte som betaling?

MED FARE FOR å ramle rett ned i spissformuleringsfellen, lar vi disse frontene ligge. Og slår fast at menn stadig oppdager det kvinner har visst lenge: det er muligheten til å velge som er frihet. Den kampen har kvinner tatt, og den tar de hver eneste dag. De kjemper for å få aksept for valgene sine, for at de vil bruke et helt spekter av evner, på en hel haug med arenaer. Det pussige er ikke at kvinner ønsker seg den friheten. Det pussige er at ikke flere menn ser verdien av den.

FOR DEN LIGGER jo der, rett foran nesen på mannen. Han kan velge å være mer sammen med barna sine hvis han ønsker det. Han må - som kvinnene gjorde - se bort fra omverdens løftede øyenbryn over det utradisjonelle valget. Og hvorfor ikke ta initiativ til en felles kamp med kvinnen, for at også mannens inntekt danner utgangspunkt for permisjonsutbetaling når barna kommer?

Det er ikke kvinnen, men mannens manglende bevissthet om at han må kjempe for rettighetene sin, som er mannens motstander i mannskampen. Sorry, gutter. Sånt kommer ikke av seg selv.