Guttorm Schjelderup er forundret. Professoren ved Norges Handelshøyskole er overrasket over at SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen ikke gjør mer for hente inn skattekroner fra de rikeste av de rike. Under statsbudsjettseminaret til Norges Handelshøyskole i går, delte han sin forundring med flere andre økonomer. Den gjengen er som kjent ekstremt opptatt av skatt. Ikke med skrekk i blikket, som man kan få inntrykk av når blårussutskjellingen er på sitt mest intense. Nei, ivrigst blir økonomene når de diskuterer hvilke skatter som virker, og hvilke som ikke virker. Og da med utgangspunkt i hensikten med skatten.
Mange av våre skatter virker ikke. I hvert fall ikke hvis innbetaling etter evne, og fordeling, er målet.
Høyest inntekt, lavest skatt
Det illustrerer Schjelderup gjennom flere eksempler. Ta for eksempel den superrike som tjener 345 millioner i året, og den vanlige lønnsmottakeren som tjener 300.000 i året. Skatteprosenten til de to er så godt som lik, henholdsvis 28 og 26 prosent.
Eller hva med de 20 finansmeklerne, som i snitt tjener 42 millioner kroner i året på diverse vis. Jo, de har en skatteprosent på inntekt og formue - 38 prosent - som er lavere enn hun som har en million kroner i årslønn.
Og, til slutt, kroneksempelet, eiendomsskatt. Regjeringen insisterer på at de rammer de rikeste ved å øke takstverdien på boliger med ti prosent. Det høres tilforlatelig ut, men effekten er det så som så med. Jo mer verdt boligen er i markedet, jo lavere er den relative likningsverdien. En flat økning på ti prosent rammer dermed dem med de rimeligste boligene hardest, og dem med de dyreste boligene mildest.
De rikeste styrer debatten
Men det var vel aldri meningen, var det vel? Nei, det er sjelden det i skattepolitikken. Ikke offisielt. Men skatt er et av de feltene der retorikken overskygger virkeligheten, og det er ikke Kristin Halvorsen alene om å bidra til. Slik har det alltid vært, og slik skal det åpenbart fortsette.
En av forklaringene på at dette bare fortsetter, er all oppmerksomheten rundt de rikeste av de rike. Mediene skriver om dem, om de nye husene, bilene, fallskjermene, utbyttene, feriene og ekskonene, og de nye ungkonene. Det er de superrike, de som ikke har inntekter rundt en million eller to, men heller i flere titalls millionersklassen, som omtales. Denne intense oppmerksomheten utløser et krav hos folk flest: noe må gjøres! Vi kan ikke sitte stille og se på at forskjellene økes, at noen blir så over alle støvelskaft rike.
Og politikerne svarer. Ja, dette skal vi gjøre noe med, bare vent til budsjettet. Og budsjettet kommer, og de store ordene om handling likeså. Og så får vi inntrykk av at hull er tettet, at skatteprosenter øker, og at de superrike jammen bidrar etter evne de også.
Det er bare det at de superrike for lengst har tilpasset seg. Og har de det ikke, får de en godt betalt skatteadvokat til å hjelpe dem med det sporenstreks. Men tiltakene og fordelingsgrepene står der fremdeles. Og berører i grunnen bare lønnstakere i middelklassen. Men de lever for så vidt godt med det i år som i år, og neste år. Endringene er jo så små.
Men neste år får vi nye runder og oppslag om de aller rikeste, og kravene til Kristin Halvorsen øker. Nå MÅ du gjøre noe med disse forskjellene, roper velgerne, som tror at hvis noen kan gjøre det, så er det Halvorsen. Og så kommer finansministeren med ny handling, og nye, store ord - uten at det berører andre enn dem sånt pleier å berøre, nemlig middelklassen.
Dermed opplever velgerne at forskjellene øker uansett hvilken regjering vi har. Og de må uansett plukke opp de symbolske skatteregningene som finansministeren sender ut for å skape et inntrykk av at noe skjer.
Skinnfordeling
Så kan man undre seg over hva alternativene er. Vel, man kan gjøre som en Høyre-dominert regjering, og slå fast at det er lite å gjøre med de superrike. Så, for at ikke urettferdigheten skal oppleves som for sterk, får vi heller satse på skattelette til alle.
Eller man kan gå inn i skattesystemet nok en gang, og finne områdene der skatt faktisk treffer dem man ønsker å treffe. Det er for eksempel mulig å se for seg en eiendomsskatt som er bygd opp slik at skatten øker med markedsverdien på boligen. Den gjør jo det med inntekt, så hvorfor ikke med et åpenbart formuesobjekt som eiendom. Er det noe som illustrerer forskjellen mellom folk, er det nettopp eiendom.
Det ville gjort formuesskatten en smule mer treffsikker. Det kan den vanskelig sies å være i dag, uansett hva Kristin Halvorsen sier. De 17 rikeste har en likningsformue som har en likningsverdi på rundt 20 prosent av virkelig verdi. Den som måtte ha ekstra kroner i banken, har som kjent en formue med en likningsverdi på 100 prosent av virkelig verdi. Forskjellen er brutal.
Det er også mulig å gjøre enda mer for å skattlegge gevinst på aksjer, og andre typer kapitalinntekt som millioner av inntektskroner kamufleres i. Professor Terje Hansen, også NHH, har forslagene klare.
En blant mange
Kristin Halvorsen har tre år på seg til å vise at hun mener alvor når hun snakker om jakten på de rikeste. Enten det, eller hun kan si: vi mener ikke egentlig de aller rikeste. Det er bare noe vi sier.
Hun ville på ingen måte være den første. Og hun ville bekrefte professor Schjelderups påstand om at det ikke er globaliseringen som skaper de økte forskjellene i Norge. Det er det vår helt egne, norske skattepolitikk som gjør.
KOMMENTARER Våre regler