Natt til 7. april 1990 brøt det ut brann på passasjerfergen «Scandinavian Star». 159 mennesker mistet livet. Skipet hadde mangler, og sikkerhetsbestemmelsene ble ikke fulgt. Altså hadde eieren av skipet et medansvar for katastrofen. Men arbeidet med å finne ansvarlige eiere, som de etterlatte og rettsvesen kunne forholde seg til, skulle vise seg å bli svært komplisert. Skipet var registrert på Bahamas, og hadde en dansk frontmann. Mye tyder på at et amerikansk selskap eide skipet, men eierskapet er fremdeles ikke helt fastslått.. Hadde eierskapet vært klart, kunne de etterlatte gått til søksmål i en amerikansk rett, og kanskje oppnådd mye høyere erstatningssum enn de fikk via dansk rett. Men enda viktigere: da ville de reelt ansvarlige for skipets mangler blitt stilt til ansvar. Det ble de aldri.
EKSEMPELET BRUKES i rapporten «Skatteparadis og utvikling», som ble levert til utviklingsminister Erik Solheim denne uken. «Scandinavian Star»-eksempelet illustrerer en av mange konsekvenser av såkalte lukkede jurisdiksjoner, eller skatteparadis som vi gjerne kaller det. Skatteparadisene er nettopp det, et paradis for den som ønsker å unngå skatt. Men de gjør det også enklere å begå lovbrudd i andre land. Ikke-eksisterende muligheter for innsyn gjør at eierne av for eksempel Scandinavian Star kan forbli hemmelige, selv når en slik tragedie skjer. Skatteparadisene gjør det enklere å slippe unna med kriminalitet, og bidrar sterkt til å gjøre det lønnsomt.
SKATTEFLUKTUTVALGET SLÅR fast at Skatteparadisene undergraver særlig u-landenes økonomier. De gjør det lettere for korrupte politikere og byråkrater å skjule pengene de tusker til seg. Som Indonesias tidligere president Suharto. Han innehar den lite ærerike førsteplassen på Transparency Internationals liste over verdens mest korrupte statsleder. Suharto og hans familie anslås å ha underslått mellom 15 og 35 milliarder dollar, og flyttet dem til utlandet. Foreløpig er det lite som tyder på at noe av det vil bli tilbakeført.
MULIGHETENE FOR å skjule penger, hvitvaske penger, og aldri å bli oppdaget, gjør at maktpersoner i fattige land har interesse av at institusjonene i eget land ikke fungerer. Slik bidrar skatteparadisene både direkte og indirekte til at utvikling bremses.
Skattekonkurranse gjør også at fattige land ikke kan få inn skatteinntektene de sårt trenger.
For både givere og mottakere av bistand må det også være mer enn tankevekkende at summen av ulovlige midler som strømmer ut av de fattige landene, overstiger summen av lovlige midler som kommer inn.
SOM VÆRET er det noe alle snakker om, men få gjør noe med. Men alle land med velfungerende skattesystem har interesse av at skatteparadisene blir mindre paradisiske. Det gjelder også Norge. Vår lille, åpne økonomi består blant annet av bedrifter som ikke nekter seg fordelene ved skatteparadisene. Overskudd flyttes ut av Norge, til land med null skatt. Det betyr tapte skatteinntekter, faktisk så mye som mellom 15 og 25 milliarder kroner, ifølge beregninger fra NHH.
NORGES UMETTELIGE behov for å fronte samfunnsomveltning på globalt nivå får ikke alltid de store utslagene. Men nå kan Erik Solheim oppleve at finanskrisen gir ideen drahjelp. Flere regjeringer fikk seg en støkk da de innså at mange av finansinstitusjonene hadde forpliktelser som lå gjemt i skatteparadis, uten innsyn. Behovet for åpne og velfungerende finansmarkeder står høyt på agendaen i land som nok har mer innflytelse over skatteparadisene enn Norge har.
Et sted å begynne kan være den internasjonale konvensjonen mot skatteparadis som utvalget foreslår. Det finnes knapt et land som ikke trenger de skattemilliardene utvalget påviser forsvinner hvert år.
KOMMENTARER Våre regler