Sentrumsblues i Høyres Hus

Carl I. Hagens skadefryd over Lars Sponheims farvel til norsk politikk viste Frp på sitt verste. Alle skjønner at partiet har latt seg frustrere over Sponheims fargerike retorikk. Men med unntak av Frp klarte alle partilederne mandag å erkjenne at et lite stykke politisk historie nå ble avsluttet, og at det også er vemod knyttet til det. Carl I. Hagens reaksjon illustrerer en side ved Frp som har stått i veien for partiet både før og etter lederskiftet. Det er misnøyen, evnen til å skylde på andre, og den manglende rausheten i den politiske dialogen.

MEN NÅ ER DET altså dette partiet som skal utgjøre stammen i opposisjonen til den rød-grønne regjeringen. Som det største partiet til høyre for midtstreken, har Siv Jensen allerede påtatt seg oppdraget. I Høyre har man ganske sikkert merket seg retorikken: får vi ikke de andre med oss går vi for regjeringsmakt alene. Og nå må Høyre, som Per Sandberg uttalte i går, slutte å parkere Frps politikk, men ta inn at det er det største partiet.

Retorikken kunne knapt vært fjernere fra Høyres tradisjoner.

HØYRE ER IKKE et protestparti. Det taper velgere hver gang det oppfattes som sutrete. Det er ikke et særinteresseparti. Høyres eksistensberettigelse finnes i jakten på makt og innflytelse, på styring. Høyre har bygget troverdighet rundt at partiet først og fremst vil påvirke, og få gjennomslag for politikk, og at det er viktigere enn posisjoner. Det viste partiet da det som valgvinner og største parti ga fra seg statsministerposten til Kjell Magne Bondevik i 2001.

Nå skal dette litt høflige, men målbevisste Høyre finne tonen med Frp de neste fire årene, i håp om å vinne et valg. De to partiene vil sannsynligvis prøve å bygge en plattform som kan være utgangspunkt for et regjeringsalternativ i 2013. I utgangspunktet ville det være lett å tro at det bare er en fordel at dette blir en jobb for i hovedsak to partier, og ikke fire. Det er det for Frp, men for Høyre er situasjonen en helt annen.

HØYRE HAR GOD erfaring med å søke makt gjennom sentrum. Når ikke Høyre har dannet regjering med sentrum fra starten, har partiet hentet dem inn etter hvert. Høyrefolk finner alltid kompromisser med sentrum, og det koster ikke engang spesielt mye politisk.

Det er grunnen til at Erna Solberg aldri ville velge side under valgkampen. Hun ville ikke si enten Frp eller Venstre/KrF. Hun ville ha begge, og hun ville ha Høyre som en motor i midten. Slik kunne hun balansere opp et Frp som tidvis har vært både to og tre ganger større enn Høyre på meningsmålingene. Og slik kunne Høyre slippe å gå i klinsj med Frp på de politiske sakene som mest skiller partiene.

Nå skal Høyre finne tonen med Frp fra et helt annet utgangspunkt. Høyre er blitt sterkere, men Frp er mye sterkere. Høyre kan si at 17 prosent i en brobyggerposisjon veier mye tyngre enn 23 prosent i fløypartiposisjon, rett og slett fordi sannsynligheten for å finne støtte til sakene er større. Men det hører ikke Frp på. Frp vil ha gjennomslag, så det svir.

DET ER INGEN GRUNN til å tro at Høyre og Frp med dette glir over i et lykkelig forhold, som bare vokser seg sterkere frem mot valget i 2013. Uten hjelp fra sentrum skal Høyre klare å overtale Frp til å fire på så godt som alle hjertesakene. For det er ikke sannsynlig at Høyre vil gå inn for et bompengefritt samfunn. Partiet er for realistisk og pragmatisk i forhold til å få ting gjort til det.

Det er heller ikke sannsynlig at Høyre på noen måte vil akseptere Siv Jensens budsjettlogikk når temaet er eldreomsorg: vi vil bruke det som trengs, forklarte Jensen på NRKs partilederutspørring. En større utfordring av Handlingsregelen skal man lete lenge etter. «Det som trengs» har det med å bli en del, og hele forutsetningen for svaret er at Handlingsregelen ikke finnes. Men den er like viktig for Høyre som Nei til EU er for Senterpartiet.

Det er også vanskelig å se for seg at Høyre skal gå med på kutt innenfor kultur, eller en asyl- og innvandringspolitikk som stadig stanger mot internasjonale konvensjoner som Norge har signert. Og da har vi ikke engang nevnt områder som Midtøsten, eller bioteknologi.

SÅ VIL ERNA SOLBERG argumentere med at de to partiene også har mye fellesgods. Det har de, ikke minst innenfor skattepolitikk. Frp har jo det Høyre har, og vel så det. Likevel, de neste fire årene blir en kamp for Høyre, og ikke minst en balansekunst. Det verste som kan skje Høyre, er at partiet ramler i den blå gryten, og fremstår som en mildere versjon av Frp. Litt mildere innvandringspolitikk, litt mildere skatteletter, litt mildere mot miljøet. Da vil velgerne heller velge originalen, Frp.

Det beste som kan skje Høyre er at partiet klarer å fylle det politiske tomrommet i midten, som ble frigjort da Venstre nesten krympet helt bort fra norsk politikk. Det tomrommet handler om liberale verdier, som personvern, eller miljø med borgerlig fortegn. Det, sammen med evnen til å markere genuin høyrepolitikk i viktige saker som skole, EU-spørsmålet og næringspolitikk, kan gjøre at Høyre står ut fra den blå klumpen som utgjør opposisjonen i øyeblikket. Men egentlig er det umulig å spå hva som vil utgjøre borgerlig side de eneste fire årene. Til det ble for lite oppnådd de forrige fire årene.