Når mindre blir mer

Norge er ikke bare et lite land i verden. Det er et koselig land i verden. I Norge er det tverrpolitisk enighet om svært mye, og dramatikken i politikken er begrenset. I hvert fall på saksnivå, og så lenge EU ikke er tema.

I Norge er partiene noenlunde enige om at spredt bosetting er av det gode. Vi vil ikke bli som Sverige, der befolkningen har seget sørover i 50 år, og nå ligger i en haug sør i landet. Det er ikke bare Senterpartiet som ønsker seg levende bygder, med arbeidsplasser til alle, og alt som hører med.

Men det er på dette siste punktet, «alt som hører med», at den politiske debatten vil slå stadig sterkere sprekker i enigheten. Spredt bosetting og levende bygder, ja takk. Men til hvilken pris?

NÅ ER DET LETT Å gå i fellen, og lage et monsterregnestykke som viser at pengestrømmen som går til distriktene er større enn den som går fra - eller omvendt, som Per Olaf Lundteigen ville sagt. Regnestykket er interessant, men er ikke nødvendigvis avgjørende. Vi er ganske enige om at det må koste å ha spredt bosetting. Kanskje finnes det en grense for hvor mye, og debatten ulmer etter hvert som vi ser at samferdselsprosjekter i sentrale strøk må vike fordi politiske kompromisser sørger for broer til herreløse øyer. Noen øyenbryn hever seg også når vi innser hvor mye hver flyreise fra landets tettvevde nett av småflyplasser subsidieres med. Videre diskuterer vi om det er riktig å ha den sykehusstrukturen vi har, i en tid da pengene knapt strekker til noe sted. En mer sentralisert struktur ville vært billigere, men vil umiddelbart veies opp mot behovet for trygghet i distriktene. Hvem kan sette en pris på den?



OM VI NÅ VELGER å se bort fra pengene, er det andre problemstillinger som står igjen. De er mer sammensatte enn et enkelt ja eller nei til mer penger til kommuner, sykehus, veier og skoler. Stikkordet er kompetanse, og etter hvert folk.



DET ER FULLT MULIG å kjøpe seg til veier, broer og småflyplasser. Det er ikke like enkelt å kjøpe seg til kompetanse i hver eneste kommune, på hvert eneste sykehus, og hver eneste skole i landet. Kravene som stilles til kommuner, skoler og helsevesen er høyere enn noen gang. En liten kommune kan stå overfor avanserte tilfeller av psykiatri, komplekse barnevernssaker, og vanskelige trygdesaker. I skolen er det en større variasjon av elever, med ulik bakgrunn, både etnisk og sosialt. Lokalsykehusene trenger det samme som alle andre sykehus; dyktige og spisse ansatte. Også her øker forventningene våre. Vi vil ha det beste, uansett hvor vi bor. Da er det ikke sikkert vi kan få det der vi bor.

I Norge er vi ikke flere enn at det er rift om den spisskompetansen som finnes, innenfor alle yrkesgrupper. Lyser en kommune ut en lærerstilling, eller en stilling som skal dekke kompliserte barnevernsutfordringer, er det ikke så lett å få de dyktigste på søkerlisten. Ikke fordi aversjonen mot å bo usentralt er så stor. Men fordi fagmiljøet oppleves som lite. Det er få å spille på, få å ha daglige diskusjoner med. Og, enda vanskeligere, i motsetning til for bare noen tiår siden, er det nå som regel to, og ikke en som skal ha jobb når noen skifter bosted. En dyktig kvinnelig pedagog vil høyst sannsynlig ha en partner som også ønsker en interessant jobb. Det er vanskeligere å oppdrive i en liten kommune.

SPESIALISTHELSETJENESTE, eller sykehus, handler også i aller høyeste grad om kompetanse. Da striden om nevrokirurgien i Bergen og Stavanger herjet som verst, ble poenget tydelig: Nevrokirurgmiljøet i lille Norge er ikke større enn at sentralisering er nødvendig. Det må til for at kirurgene skal få utført den mengden av operasjoner som gir dem rutine i å operere inne i menneskers hoder. At striden har kostet uendelig med millioner i tillegg, er tankevekkende, for å si det diplomatisk. Men her er det kompetansespørsmålet som er det mest kritiske, og det var uansvarlig politikk å gi inntrykk av at saken dreide seg om geografi eller penger.



DET ER INGEN tragedie at 100 skoler er blitt nedlagt under den rød-grønne regjeringen, som vi fikk høre denne uken. Det er en naturlig utvikling, i et samfunn der mennesker flytter på seg, der kommunikasjon blir enklere, og der kravene til skoleansatte bare øker. Det har også en pris ikke å legge ned skoler innimellom.

Debatten om lokalsykehusene er så vidt begynt. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ordlegger seg taktisk. Hun slår fast at ingen lokalsykehus skal legges ned. Men hun gir ingen garantier om hva sykehusene faktisk skal drive med, og inneholde. Der vil det, og må det, komme endringer, uansett hvor lange fakkeltogene blir.

Kommunestrukturen bla etablert i en tid da Norge så helt annerledes ut, da broene og tunnelene var færre, veien smalere, og ordet bredbånd ikke eksisterte. Strukturen var den riktige da. Det er ingen tegn til at dagens frivillighet presser frem nødvendig endring, men den må komme. Det er ikke tallet på kommuner, sykehus og skoler som er viktig. Det er kvaliteten på de vi har.