KUNSTNERNES HUS, Oslo, onsdag 15. oktober kl. 15 og litt til. Den vanlige gjengen sitter rundt et bord og baksnakker Siv Jensen. En ond anekdote fortelles fra hennes tid som garderobedame på Stravinskij. Alle ler. Rødvinen er møkksur og rikelig. Alt er med andre ord som det pleier. Plutselig er det noen som reiser seg og utbryter:
«Folkens! Det er nitti minutter til postkontoret stenger!»
Fullstendig kaos. Rødvinsflasker velter. Folk griper i veskene sine, og plutselig er bordet fullt av gule, rosa og hvite A4-ark, noen skriker «Hvem har en ekstra penn?», arkene får blårøde flekker.
«Hva har DU fylt ut under dette punktet?»
«Hva er nettoinntekt for noe?»
«Hvordan definerer man egentlig produksjon?»
FØRTI MINUTTER SENERE har alle gått. Klokken seks er de tilbake, og ny rødvin bestilles. I eufori, håp og optimisme er det noen som forlanger bedre vin enn den de nøt på ettermiddagsskiftet.
De gule, rosa og hvite arkene er søknader til Norges Kunstnerråd og ulike stipendkomiteer. 15. oktober er den ene dagen i året kunstnere virkelig må jobbe.
Eller?
LEVEKÅRSUNDERSØKELSEN for kunstnere 2008, som har høringsfrist hos Kultur- og kirkedepartementet 31. oktober, konkluderer med at skribenter (min kategori) hadde en gjennomsnittsinntekt i 2006 på 210.400 kroner. Det var høyere enn vi trodde, men noe lavere enn scenekunstnere og designere/interiørarkitekter. Dårligst ut kommer visuelle kunstnere med 93.000 kroner. Siden 1994, sier undersøkelsens mest oppsiktsvekkende tall, har antallet kunstnere i og utenfor det organiserte kunstlivet vokst med 110 prosent til ca. 19.000.
ER DET SLIK SOM MANGE påstår at det bare er å kalle seg «kunstner», så kan man sette seg og vente på penger fra Staten?
Det er svært langt fra sannheten. Man må først sørge for å bli utgitt/utstilt/oppført eller hva det nå er, og så må man søke. Søknaden vil bli vurdert ut fra kunstneriske, økonomiske og prosjektmessige kriterier. Til slutt får man med litt flaks et beløp som ingen kan leve av, kanskje to-tre måneders minstelønn, som det het en gang før arbeidsmarkedet ble «oppmyket».
Man er altså nødt til å selge det man lager, og det er helt misforstått at kunstnere skulle ha så veldig mye mot det. Suksess vil alle ha. Men markedet er lunefullt og dessuten lite. Usikkerhet og uforutsigbarhet er det eneste kunstnere kan være helt sikre på. Det, og drittkjeft fra kritikere og publikum.
GRUNNEN TIL AT DERE kan lese mine åndfullheter (eller åndssvakheter) med jevne mellomrom her i avisen, er nettopp denne usikkerheten. Det er ikke det at jeg helst ville sluppet, ikke ta det på den måten, men denne uken har jeg levert FIRE ulike artikler som alle har krevd atskillig arbeid. Det gjenstår én arbeidsdag til å jobbe med det som er tenkt som min neste roman. Det er enten det, eller å gå ned i levestandard. Og så sur rødvin tåler jeg ikke.
FORRIGE ONSDAG holdt jeg et kunstforedrag på Landmark i Bergen, og komisk nok, bare noen minutter etter at jeg hadde avsluttet med noen onde sleivspark til kulturminister Trond Giske, sto han selv i lokalet. Det var Giskes store dag - statsbudsjettet ble offentliggjort dagen før, og avisene var fulle av lovord for en utvidelse av kulturbudsjettet på over ti prosent. Det monner, selv om man f.eks. skal være klar over at nesten en fjerdedel av budsjettet (2,1 milliarder) går til oppussing av kirkebygg.
Målsettingen for den rød-grønne regjeringen er at én prosent av statsbudsjettet skal gå til kulturformål, noe som ser ut til å være innen rekkevidde. Disse pengene går selvfølgelig rett ut av vinduet, men det har vi da råd til?
DESSVERRE ER DET IKKE så enkelt heller. For statlige overføringer til kultur er bare en bitte liten del av det kulturlivet i virkeligheten kaster av seg. Her er det dårlig med eksakt statistikk, men tall jeg har sett i det siste tyder på at kulturlivet i bred forstand sysselsetter noe sånt som 90.000 mennesker i Norge - at hver utøvende kunstner altså skaffer levebrød til nesten fire personer til. De kan være formidlere, lærere, forleggere, museumskuratorer, garderobedamer ... listen er endeløs.
Omsetningen i kultursektoren anslås til et sted mellom 40 og 80 milliarder, hvorav kunstnerne i virkeligheten får en nokså liten andel. For å ta ett eksempel, fikk jeg nettopp nyss om at opphavsrettsligrelatert virksomhet - som riktignok ikke bare består av kunst og kultur nå utgjør en større andel av BNP enn primærnæringene og den landbaserte delen av offshorevirksomheten til sammen.
DET STOPPER IKKE engang der. Fordi kulturaktiviteter er en av de viktigste årsakene til at mennesker rører på seg i dette landet, er man nødt til også å fakturere inn økt omsetning i reiseliv, hotell/restaurant og så videre. Det blir svære tall.
På verdensbasis omsetter kulturvirksomhet for 3000 milliarder kroner i året, og er dermed verdens største næring.
Plutselig er ikke gjengen på Kunstnernes Hus, med sine rødvinsflekkede gule, rosa og hvite ark, så patetiske likevel. De holder hjulene i gang. Og nå er det heldigvis nesten et år til de må «ut og jobbe» neste gang.
Har kunstnerne for dårlige kår? Diskuter saken her.
KOMMENTARER Våre regler