FREDAG HOLDT JEG et foredrag for Klassekampens redaktører og skribenter. Jeg er selv en av de sistnevnte, som bokanmelder. I sakens anledning leste jeg for første gang Jung Chang og Jon Hallidays «Mao: Den ukjente historien».
Av dokumentarbøker vil jeg si at dette er den verste jeg har lest - nei, glem det, dette er den verste av ALLE bøker jeg har lest, sannhet eller ikke. En dikter hadde aldri i verden greid å forestille seg 70 millioner drap. Det er en katalog over ondskap og overgrep fullstendig på grensen av hva vi er i stand til å forstå. Boken beskriver et skrekkvelde som får Stalin til å virke som en pusekatt. Og ikke bare er det sant, men det fins fortsatt et sjikt av intellektuelle i det norske samfunnet som pleide å holde Maos Kina opp som et idealsamfunn, som mente at dette var noe vi måtte etterstrebe i Norge. Kall meg gjerne treg, men det er først nå jeg innser hvor komplett vanvittige de var.
Men som Mao forteller i boken: «Jo flere bøker man leser, desto dummere blir man.» Så hvorfor ikke forby bøker? Dette er den giften maoismen har spredd i det norske samfunnet. Vi er tvunget til å erkjenne noen ganske enkle sannheter, og her er en liten bukett:
1) Vi har ytringsfrihet
Det er fullt tillatt å stille spørsmål ved den norske ytringsfriheten, hvorvidt den fungerer som den skal og hvorvidt det er verdt noe at vi sier det vi sier. Men det at det er tillatt å spørre, er nettopp ytringsfrihetens fortjeneste.
LA OSS SI AT det er forferdelig at ytringsfriheten brukes som forsvar for det aller dummeste som skjer i Se og Hør. Bilder tatt uten tillatelse, eller usannheter om folks kjærlighetsliv. Og så da?
La oss prøve å finne et samfunn som har politisk vilje til å innskrenke ytringsfriheten, og som ikke ender med å skape en virkelighet der det er tillatt å fengsle, torturere eller drepe mennesker for deres meningers skyld. Dette samfunnet eksisterer ikke og har aldri eksistert. I århundret vi nettopp la bak oss, var det garantert mer enn 20 millioner mennesker som døde for retten til å si hva de ville.
LA OSS LATE som om ytringsfriheten kan være en relativ verdi. La oss si at det er nok nå, at det ikke er nødvendig at Firdaposten og Østlandets Blad publiserer hver sin Muhammed-karikatur. Hvem av oss har tenkt å trekke grensene? Hvem av oss har tenkt å fortelle hva de andre skal ha rett til å si? Hvem av oss har tenkt å håndheve lovene som forteller at akkurat denne ytringen ikke er legitim, og at dersom du fortsetter med dette havner du i fengsel? Den som er ren, som det heter i Evangeliet, må gjerne kaste den første sten.
Vi vet så altfor godt hvem som betrakter seg som de rene. Ville du gitt en ladd sten til et menneske som mener seg å forvalte Sannheten?
2) Det fins et Israel
Dette er en ubehagelig sannhet. Vi har et 60 år gammelt demokrati i Midtøsten som i tillegg er løsningen på et «jødeproblem» som har opptatt Europa i 2000 år. Dette samfunnet benytter seg av vold fordi de er truet av vold, og av utslettelse. Vi kan utmerket diskutere i hvilken grad dette samfunnets voldsbruk er riktig eller står i proporsjon til trusselen, men vi kan ikke, for eksempel, knytte oss an til bevegelser som vil utrydde jødene og staten Israel.
Venstresidens 40 år gamle anstrengelser i Midtøsten-politikken har gått fra den ene katastrofen til den andre, og ikke brakt dem nærmere enn å anerkjenne Hamas og Hizbollah, bevegelser som står for alt vi søker å unngå i våre egne samfunn, bare fordi de er Israels fiender.
Kan det muligens være et problem at de som er fiender av Israel også er fiender av demokratiet, av ytringsfriheten og så videre? Det mener jeg at det er.
3) Det fins heldigvis et USA
Kanskje den frykteligste sannheten av dem alle. USA-hatet er kronisk og patologisk hos den norske venstresiden. De nekter å innse at USA er selve garantisten for deres frihet til å dumme seg ut, og har vært det i de siste 70 år. Uten USA ville vi hatt et stalinistisk Europa, eller i verste fall et Europa delt mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. Hva ville skjedd med friheten til å dumme seg ut da?
USA GJØR utenrikspolitiske brølere og har innenrikspolitiske problemer. Vårt eget samfunn speiler disse svakhetene. Demokratiet er den vanskeligste måten å løse problemer på. Vi har en venstreside i norsk politikk som ikke lenger er erklært antidemokratisk, men som fremdeles svermer for en samfunnsmodell der staten vet hva som er godt for deg, bedre enn du gjør selv.
Man må bare innse, hvor smertefullt det enn kan være, at et samfunn hvor staten vet hva som er til det beste for borgeren, er et samfunn der staten også har rett til å sperre borgeren inne og til slutt likvidere ham. Det fins utrolig nok ingen eksempler på det motsatte.
Er venstresiden en blodpropp i norske samfunnsarterier? Diskuter saken her!
KOMMENTARER Våre regler