De fleste, selv folk som aldri i livet ville åpnet en norsk skjønnlitterær bok, har en idé om hva som ligger i begrepet «nulling». Det handler om hvordan Norsk kulturråd, et offentlig oppnevnt organ, driver litterær strafferett med statens sjekkhefte som sanksjonsmiddel.
Men først historien: I januar ble jeg oppringt fra det lille forlaget Fritt & Vilt, som skulle til å gi ut en bok de mente ville interessere meg: En av de beste av Kim Iseki. Iseki er et psevdonym, og jeg aner ikke for hvem.
Forlaget foreslo følgende: hvis du liker manuskriptet, hadde det vært flott om du skrev et par linjer med anbefaling som vi kan bruke på bokomslaget. På fagspråket heter det «blurb». Det er ikke så vanlig i Norge, men i USA utkommer det praktisk talt ikke bøker uten blurb. Siden Iseki insisterer på å være anonym, må forlaget bruke de midler de har til rådighet - f.eks. anbefalinger fra andre forfattere.
Utypisk arena
For ordens skyld: man får ikke penger for å blurbe. Liker man ikke boka, skriver man heller ikke noen blurb. Her var dette intet dilemma. En av de beste viste seg - etter min mening - å være en mer enn gjennomsnittlig interessant norsk roman.
For det første har den valgt seg en utypisk arena; boka utspiller seg i den fiktive staten Amara, som trolig skal være Kongo. For det andre er dette en roman med politiske siktemål; den tar for seg europeeres overgrep i dagens Afrika, og den skyter med skarpt mot bistandsorganisasjoner og bistandspolitikk. For det tredje: Når en roman først skal rette fokuset vekk fra det norske middelklasse-navleloet, er det forfriskende at den gjør det med så mye humor, og med så spenstig språk, som En av de beste. Det er kanskje ikke nobelprisnivå over verket, men det har en temperatur som er sjelden i norske samtidsromaner.
Men dette må da være flott? Det var det ikke.
Uten de store fanfarer
Boka kom ut i april uten de helt store fanfarene, og selvsagt uten lanseringsintervjuer. Cathrine Krøger i Dagbladet skrev under tittelen «Forbløffende sterkt om Afrika», der hun anbefaler boka og fremhever ting som «bemerkelsesverdig språk» og «uhyre besk harselas». Andre anmeldelser (det kom fire i alt) var mer beherskede. Gro Byrkjeland i BT skrev at boka var «uvanleg dårleg», led av for mange klisjeer og et «kraftlaust språk». Fra «bemerkelsesverdig» til «kraftlaust» ... det er da, skal vi si, bemerkelsesverdig?
Boka er ikke lett å plassere, og den har en annen side som gjør den vrien å forholde seg til: En av de beste er en fortelling der leseren er skurken. Dette sier romandebutant Iseki selv, i sin eneste meddelelse til omverdenen (foruten sin bok, da). Romanen er bevisst utformet som en provokasjon.
23. mai mottok Fritt & Vilt et brev fra Kulturrådets vurderingsutvalg, der det sto at romanen «ikke har tilstrekkelig litterær kvalitet til å komme inn under innkjøpsordningen».
Fuck you!
I slike tilfeller anker man alltid. Det finnes noe så monolittisk som en «ankenemnd» for skjønnlitteratur, og disse uttalte seg denne uka: «Til tross for et ambisiøst og interessant konsept har ankenemnda likevel lagt vekt på at prosjektet ikke gjennomføres, og at de kulturelle stereotypiene ikke blir tilfredsstillende estetisk bearbeidet.» Oversatt til norsk: fuck you. Anke avvist, altså «nulling».
Det betyr et tap på ca. 150.000 kroner, som kan være tøft for et lite forlag. Det betyr også at vi neppe vil høre stort mer fra Kim Iseki med det første.
En vi imidlertid vil få høre igjen før vi helt har rukket å savne ham, er Are Kalvø. I 2004 utgav han Nød, en roman som også omhandler Afrika. Boka ble kalt en «kalkun», og kritikerne var bredt enige om at det hadde vært en god idé å stryke 150-200 sider. Men innkjøpt av Kulturrådet ble den. Intet ondt om Kalvø, men her må det foreligge et misforhold.
Misforholdet kan være så enkelt som at Kalvøs bok er utgitt av et forlag tilknyttet Forleggerforeningen, Isekis ikke. Litt statistikk: I perioden 2001-2005 ble 94,5 prosent av bøkene som var påmeldt ordningen av organiserte forlag innkjøpt. Blant de uorganiserte ble 50 prosent innkjøpt. Kun to bøker fra uorganiserte forlag ble på disse fire åra innkjøpt etter anke! Selvsagt finnes det useriøse småforlag, men man skal ikke ha lang fartstid som leser for å vite at det kan være litt hipp som happ med seriøsiteten hos de store også. Statistikken speiler ikke dette.
Vurderingsutvalget har ingen (les: null) formelle kriterier. Enhver diskusjon om hvilke disposisjoner de gjør, ender med at man stanger hodet mot begrepet «litterær kvalitet». Hvem forvalter et litterært kvalitetsbegrep som omfatter Are Kalvø, men ikke Kim Iseki?
Det er i hvert fall ikke jeg, etter min blurb-opplevelse å dømme. Begrepet «litterær kvalitet» er så diffust at det må skikkelig diffuse skikkelser til for å forvalte det: litteraturviterne. Jeg har lest tusener av bøker og utgitt et snaut dusin, men «litteraturviter» blir man ikke av den grunn. Da må man nemlig også ha gått et kurs og publisert en avhandling som ingen har lest.
Min personlige mistanke
Min personlige mistanke er at litteraturviterne er en større trussel mot litteraturen enn fjernsynet, kommersialismen og bokklubbene til sammen. Der de har vært og satt sitt bumerke, enten det er i pensumlister, avisspalter, forlag, skrivekurs eller «vurderingsutvalg», er det knapt stein tilbake på stein. Der gjenstår en lukket litteratur preget av romanfigurer som tenker mye og sier lite, som drikker mye te og følgelig har sterkt behov for å tisse, og i bokas klimaks har tungt for å sovne om kvelden (grunnet tanker og te). Når litteratur tar mål av seg til faktisk å handle om noe, er det «absolutt prisverdig» (eller «et ambisiøst og interessant konsept»), men det går aldri bra. Slår man hull i lokket, kan hermetikken bli skjemt. Smartest å la være.
Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur utgjør en pott på 90 millioner kroner årlig. I dagens Norge er ikke det mye. Men selv småpenger får betydning når de forvaltes med prinsipiell smålighet.
KOMMENTARER Våre regler