BORTSETT FRA de tradisjonelt opplivende biene, blomstene og fargene, er våren de siste årene i økende grad blitt preget av til dels tvilsom estetikk; menn på min alder i alt for tettsittende klær, i aggressivt glorete farger - i stor fart.
I fjor ble det solgt 400.000 nye sykler her i landet - en raus prosentandel er ganske dyre landeveissykler. Den formidable økningen de siste årene betyr også at syklistene blir proporsjonalt mer synlig mellom bakkar og berg.
SÅ DER RULLER MAN i tusentall, med døden på bakhjulet. For selvfølgelig handler sykling om liv og død. Fortellingen bak salgsstatistikken handler dypest sett om menn og kvinner som befinner seg langt over sin mest produktive alder, men som fremdeles makter å løfte begge beina ut av forfallets grøft. Det er dette jaget som gjør så mange av oss unormalt iltre om barnevogner, gravide mødre eller minstepensjonister skulle stå i veien.
Paradoksalt nok er det i spennet mellom flukten fra døden og jakten på livet mennesket blir hensynsløst og uspiselig. Å være iført hissig sykkelbukse og gulgrønnrosa trøye hjelper heller ikke særlig på inntrykket.
Det bør ikke være sånn. La oss her, søstre og brødre, ta en liten pust i bakken før kampen om lebensraum på landeveien starter. Et øyeblikks zen. Zen er det sykling egentlig handler om.
"LIVET ER som å sykle. For å holde balansen, må du fortsette å bevege deg", sa geniet Albert Einstein. Gamle Albert fanget her essensen i livet - og i sykling. Sykling er parallellen til det å fungere i en sivilisasjon som et moderne menneske. Står du i ro, dør du.
Zen handler om dette, zen er den buddhistiske doktrinen som handler om å bli opplyst gjennom direkte, intuitiv innsikt. Og få ting gir så direkte, intuitiv innsikt som det å cruise langsomt langs Fusafjorden en grisetidlig søndagsmorgen i mai, mens fusingene stabber øre og glade hjem fra fest.
DEN STØRSTE ULYKKEN for sykkel som opplevelse er ikke maset om ny carbonrigg eller myten om fartsblinde fyrer på gangveien. Det er en viss rosa avis i hovedstaden. Dagens Næringsliv har oppdaget at store flokker fra bank og finans også er opptatt av å vise muskler på fritiden og i turritt, gjerne med en Pinarello til 80.000 schpenn mellom beina.
Derfor handler sykling i DNs versjon om beinkjør og hardkjør og pulstider og maksmelkesyre og treningsdagbok herfra til helvete. DN klarer å fremstille sykkelritt som måneferd for machogutter og -jenter.
Det er trist, fordi det står i veien for turrittenes virkelige verdi: Det sosiale aspektet. Den gode samtalen før start, desperat solidaritet i de seigeste langbakkene, småskryt om egen og andres sykkel på matstasjonen, og den allment aksepterte griningen og grizzlybjørneklemmene i målområdet. Alt det der som gjør oss til bedre mennesker. DN skriver for det meste om det som gjør oss mindre sympatisk.
"LIVET ER SOM EN tigirs sykkel. De fleste av oss har gir vi aldri bruker", skrev mannen bak tegneserien "Knøttene", Charles M. Schulz. Det er en fin måte å beskrive potensialet som ligger i sykling på. Sykling handler også om å vende tilbake til det opprinnelige, det å transportere seg selv over store distanser - flytte sin egen kropp gjennom tid og rom, frigjøre seg fra tidspress og stress få egentlig fatter opphavet til lenger.
I boken "Bike Snob - Systematically and mercilessly realigning the world of cycling" skriver forfatter Christopher Koelle hvor genial sykkelen som oppfinnelse er, nettopp fordi "den viser hele spennvidden i den menneskelige eksistens, fra frivolitet til nødvendighet". Hvis en sykkel blir forstått og brukt på riktig måte, vil den bli en nøkkel til et mye rikere liv, hevder han.
DET ER VAKKERT Også fordi sykkel og sykling handler om en over 100 år gammel kultur, som ofte er drevet frem av enkle fyrer fra den franske eller italienske landsbygden.
Ta Tullio Campagnolo, for eksempel. Den 11. november 1927 punkterte den italienske brannmannen og syklisten under et sykkelløp i Croce d’Aune-passet i Dolomittene. På grunn av streng kulde og dypfrosne fingre klarte ikke Tullio å skru av vingemutrene på hjulet sitt. Han fikk derfor heller ikke lappet slangen, og måtte bryte løpet i de bitterkalde fjellene.
Den sure episoden fikk Campagnolo til å gruble. Etterhvert fikk han ideen til en enkel og genial løsning; en gjennomgående skrue med vippearm, som gjorde det enkelt å ta hjulene av - under alle forhold. Tullio startet sin egen fabrikk i Vicenza, Italia, og i 1933 oppfant han det såkalte derailleur-systemet for sykkelgir - et fjærsystem som flytter girarmen. Takket være Campagnolos ideer om gir og brems trenger du ikke ha mastergrad i finmekanikk for å komme deg fra Bergen til Voss.
I DAG ER SYKLING mye mer enn tidsfordriv og livsbedrag for eldre herrer. Sykling er blitt opphøyet til miljøpolitikk med nasjonalt perspektiv. Sykling er et av elementene som kan berge Bergen fra å bli totalt kvalt av biltrafikk. I Bergen er luftforurensingen ulovlig i dagevis hver vinter, og bilkøene koster samfunnet fire milliarder kroner i året. En bra sykkel koster fra 3000 til 30.000 kroner. Jeg bare nevner det.
Det er derfor nødvendig å avslutte med et par vakre ord om makro-perspektivet ved sykling, signert den dystopiske science-fiction-forfatteren H.G. Wells:
"Hver gang jeg ser en voksen på en sykkel, frykter jeg ikke lenger fremtiden for menneskene".
Si din mening om sykling i kommentarfeltet under!
KOMMENTARER Våre regler