Sorgen for i morgen

• SE VIDEO: Slik var sørgetoget

Forfatter Lars Saabye Christensen har skrevet noen tankevekkende ord som passer til disse utrolige dagene, til minnestundene og fakkeltogene:

«Det er min eneste trøst i dag. At sorgen ikke har tilbakevirkende kraft. At sorgen i dag ikke kan viske ut fargene i går».

Jeg tenker at det hjelper å ha en fot i fortiden når nåtiden er så komplisert som den er. Fordi tankene så lett blir uklare og lite håndgripelige.

Da jeg kom fra jobb og ut av BT-huset natt til søndag gikk jeg rett på en gjeng ungdommer i heisarus på vei til en av barene rundt Ole Bulls Plass, der teknomusikk dundret ut i natten - som om ingenting hadde hendt.

Jeg ble kraftig provosert over det jeg oppfattet som respektløshet

Kraftig provosert

Jeg ble kraftig provosert over det jeg oppfattet som respektløshet: Ordinær helgefyll og dj-ståk som akkompagnement til den verste massakren i Norge i fredstid. Normalitet mot den perverse unormaliteten på Utøya og i Oslo.

Senere har jeg irritert meg over flere ting; over lettvinte Facebook-meldinger, ivrige journalisters inkvisitoriske spørsmål til dødsslitne politisjefer, og dem som promoverer sine egne skriftlige prestasjoner på Twitter.

I de svarteste øyeblikk har irritasjonen fortonet seg som en mistanke om at det er oss nordmenn det er noe galt med, lite vant med katastrofer som vi er, med knapt ordforråd og dunkel formuleringsevne. Norsk virker ikke som et språk for de virkelig store anledninger.

Akkurat nå tenker jeg med skam på at min irritasjon har vært en irrasjonell måte å slippe å konfrontere meg selv og mine sorgreaksjoner på. Håper det.

Og her sitter jeg selv og skal skrive om sorg.

Beroligende minutt

Vi sto ved Den blå steinen mandag formiddag, hundrevis av oss i ett minutts stillhet. Svært mange ble stående enda lenger, som om de ikke ønsket å gå videre. Det ene minuttet var langt fra nok til å romme all sorg, undring og spørsmål.

Men minnestunden viste også at det å delta kanskje er viktigere enn å ha en fiks ferdig og velformulert analyse av tragedien. Det ene minuttet virket beroligende, og kanskje den tunge følelsen av forventning om å si noe klokt og riktig også forsvant.

Det var betryggende å stirre inn i øyene på et vilt fremmed menneske ved Den blå steinen og se noenlunde det samme som du så i speilet om morgenen.

I dagene som kommer, vil vi få høre mye om at sorg er naturlig, at det er en integrert del av selve livet. Sorgeksperter vil fortelle at det å miste et annet menneske fører til at man må utføre et sorgarbeid for å forsone seg med virkeligheten slik den er etter tapet. Det er fordi sorgen har en viktig funksjon. Sorgen skal skape forsoning.

«Den skal løsrive den sørgende fra den man har mistet, og har karakter av et indre arbeid – sorgarbeid», som det står på utallige nettsider der temaet er omhandlet. Der står det også at ungdom kan være spesielt utsatt i sorgfasen.

Håndbok

Krisepsykolog Atle Dyregrov har skrevet en håndbok om hvordan man skal snakke om sorg og tragedie med barn.

Han skriver blant annet at man skal gi barna eksplisitt lov til å reagere når tragedier eller dødsfall skjer. Voksne bør arbeide for at barn anerkjenner og aksepterer det som har hendt. Vi bør gi nøyaktig informasjon om hva som har skjedd, og i tillegg gå gjennom hendelsesforløpet med barna flere ganger. Det er viktig å samtale med barnet om den frykt de opplever.

Men Dyregrov skriver også at det er flere likheter enn ulikheter mellom voksne og barns sorg. «De samme savn og lengsler, de samme «rare» tanker og mektige følelser som sees hos voksne, kan også oppleves av barn», skriver han.

Så i dag kan Dyregrovs håndboksregler kanskje også brukes oss voksne imellom.

Statsministerens nakne og nesten rasende fortvilelse er trolig dekkende for manges følelse

Vi etterspør mer enn gode råd. Fakkeltog er nødvendig. Ungdomshus, kirker, bedehus og skolelokaler er nødvendige. Vi må ha møteplasser der det er legitimt å gråte. Steder der selve stillheten blir språket, fordi stillhet i fellesskap gjør det legitimt å ikke si noe som helst.

Etter hvert trenger vi også steder for å stille alle spørsmålene vi har samlet opp i dagene som har gått. Alle spørsmålene som føles banale, platte eller overspente og kanskje til og med potensielt krenkende. Det mest forløsende kan kanskje være å vite at svært mange går rundt med akkurat de samme spørsmålene i hodet og i munnen.

Det er fint å vite at noen allerede har gått foran. Da statsminister Jens Stoltenberg talte i Oslo Domkirke søndag, var det et budskap som rent språklig sett var fritt for farge. Men likevel omfavnet ordene de aller dypeste sorgreaksjoner. Som da han fortalte nasjonen at 21-årige Tore Eikeland fra Osterøy var død.

Naken og rasende fortvilelse

  Statsministerens nakne og nesten rasende fortvilelse er trolig dekkende for manges følelser, og kan fungere som et referansepunkt. «Det er ikke til å tro», sa statsministeren. «Det er så urettferdig», sa han. Disse ordene inneholder en enorm undertekst av minner, tro, tvil, undring, sjokk og vantro. Ofte er små ord nok.

Sorgen skal også avsluttes, den skal forløses og behandles med et nytt språk - etterpå. Det blir en ny og stor utfordring, fordi det uvegerlig må tvinge seg frem en aksept av at alle de døde er borte, at det virkelig har eksistert en sånn ondskap her i vårt land - en ondskap vi ikke kunne beskytte oss mot - og at ingenting vil bli det samme igjen. Det vil helt sikkert bli smertefullt, det og.

«Å, ingen sorg er ond som den at alt går over!» skrev Nordahl Grieg. I dette ligger også at den brutale og umiddelbare sorgen i seg selv ikke er noe trygt og blivende skjulested.

Vi må ut av den, og kanskje inn i en annen type sorg, den som bor i samme hus som oss gjennom hele livet. En sorg det går an å leve med.

Diskuter saken under: