Skepsisens lyse side

Tidligere visepresident og fredsprisvinner Al Gore var nylig i Norge og lanserte boken «Vårt valg - løsninger på klimakrisen». Bare en uke etter besøket ble det kjent at nesten halvparten av befolkningen nå mener klimatrusselen er overdrevet. Hele 25 prosent har skiftet mening bare i løpet av det siste året.

Mange mener det er på grunn av en historisk svinekald og snørik vinter. Men det er vanskelig å tro at vi nordmenn er så snevre og provinsielle. Jeg tror årsaken er betydelig klimaslitasje. En kombinasjon av utmattelse etter skuffelsen i København, og likegyldighet etter den hatske debatten om e-postlekkasjen i England og tabben i Himalaya.

Men den viktigste grunnen kan være at klimaforskere, miljøbevegelse, karbonlobby og klimaskeptikere nå har vært i tottene på hverandre i 20 år. Støyen alene er nok til å få øreverk av. Vi begynner å bli lei hele klimadebatten.

På hjemmesiden til FNs Klimapanel søkes det etter forfattere til panelets femte store rapport (5th Assessment Report). En omfattende prosess er i gang for å finne de rette folkene til det gigantiske arbeidet med å kartlegge og samle inn ny klimaforskning fra hele verden. Dette skjer i en tid da klimapanelet er grundig skremt, både av sine egen tabber og av mangelen på oppfølging av internasjonale avtaler. Det har ikke gått så glatt, akkurat.

Klimadebatten er blitt religiøs i tilsnittet, og skjellsord sitter løst. 20 år med kamp har også ført til en forakt for kunnskap som er vanskelig å argumentere mot. Det kan tolkes som en sjarmerende folkelig arroganse, men det kan også tyde på dyp frustrasjon og mistillit.

Noe av det underligste i klimadebatten er oppfatningen av at Klimapanelet og all klimaforskning er en gigantisk konspirasjon. Det endelige målet skal være å ødelegge vår levestandard og innføre en slags grønn sosialisme der konform tristhet og feminine verdier knuger menneskene. Det er påfallende hvordan denne irrasjonelle angsten ofte ligger bak de mest aggressive utfallene mot klimaforskningen.

Mye tyder på at denne motstanden er inspirert av amerikansk tankegods og eksepsjonalisme, altså ideen om at USA er en perfekt statstilstand, og derfor et ideal for alle nasjoner i verden. Dette selvbildet har ført med seg en motstand mot alt som smaker av overnasjonal myndighet og makt, som fremdeles står svært sterkt i USA. Dette er helt sentralt for å forstå motstanden mot FNs klimapanel blant amerikanerne. Her i Norge er det Frp som først og fremst har latt seg inspirere av disse holdningene, ikke minst etter studiebesøk der borte.

Al Gore har skrevet et eget kapittel om karbonlobbyens historie i boken sin. Han prøver å vise at også klimaskepsis brukes og misbrukes til politiske og lukrative formål, og til å spre tvil og fordommer.

Men viktigere er det at Al Gore fokuserer på løsningene på klimakrisen, med bakgrunn i følgende sørgelige faktum: Vår økonomi kan ikke tåle å basere sin eksistens på en energiforsyning som endrer og ødelegger klimaet.

Gore mener verdensøkonomien holdes som gissel av energireserver i verdens mest ustabile områder, for eksempel i Midtøsten. USA bruker en halv billion dollar i året på utenlandsk olje. USA låner penger av Kina for å kjøpe denne oljen, mens Kina på sin side bruker sitt enorme handelsoverskudd til å kjøpe oljeselskaper i hele verden. Dette er en økonomisk usunn runddans de to supermaktene ikke kan holde på med til evig tid.

Derfor mener Gore det viktigste insentivet til å gjøre noe med klimaendringene er: Å skape tryggere og mer miljøvennlig energiforsyning for alle. Og Al Gores lille frykt er at klimaskepsis brukes til å hindre eller forsinke denne nødvendige utviklingen.

Men skepsis kan også være bra. Klimapanelet trenger å teste seg selv og sin troverdighet. Klimapanelets budskap var en stund preget av en naiv tro på at det godes evangelium skulle være nok til å overbevise oss alle om at de hadde rett. Men det ble også tolket som et bastant krav til konsensus de færreste hadde bakgrunnskunnskap eller forutsetning til å være med på.

Klimapolitikkens paradoks er godt beskrevet av tidligere Ap-politiker Sigurd Grytten, nå direktør i Burson Marsteller. Han viser til at vårt demokratiske system er basert på at velgerne selv kan ta stilling til de politiske sakene. Men såfremt velgerne ikke selv er naturvitere, så har de heller ikke forutsetninger for å ta stilling til om klimaforandringene er reelle eller ikke.

- Det er ikke et spesielt godt demokratisk utgangspunkt, sier Grytten.

Det er en interessant perspektiv. Og det forklarer kanskje hvorfor det som i utgangspunktet skulle være en global og godhjertet innsats for å bedre menneskenes kår over hele kloden, er blitt en splittende politisk og ideologisk kamp.

Alle leire har godt av en restart nå. Og kanskje mer ydmykhet og åpenhet med på veien videre.