Rusens rekruttskole

MYTE NR. 1: «Erfarne narkomane selger ikke dop til ungdom, men jager dem heller vekk».

Nygårdsparken, en dunkel torsdags ettermiddag. Flagghaugen, også kalt «junkiehøyden», er et svart hull. Det har vært så mange journalister her den siste uken at alle triste adjektiver er tømt for mening. En 15-årings død har gjort byens dopsupermarked nervøst.

- Du kan ikke stole på en kjeft her. Der har du litt av problemet, sier en veteran til meg.

- Mye av problemet, sier en annen.

Myte nummer en er en skinnhellig frase som går igjen i narkoreportasjer fra tidlig 1990-tall og frem til i dag. Den er konstruert for å skjønnmale rusmiljøets egen evne til å håndheve rasjonelle reguleringsmekanismer. Og kanskje for å berolige oss som selv sliter med dårlig samvittighet for manglende oppfølging av husets tenåring.

Bak den banale myten skjuler seg også mangel på kunnskap om hvordan rusavhengighet fungerer. Hvordan rusjaget spiser opp verdigheten. Hvordan normale sperrer og sosialt tilpasset oppførsel overdøves av skrål og desperate skrik, infantil knuffing, tarvelig løgn og en kynisme det er vanskelig å fatte.

Det er mulig mange har en intensjon om å praktisere en slags ungdomsjustis. I praksis er alle aldersskiller borte. Her er det ingen som ber om legitimasjon. Penger og rus er et overdøvende mantra. Her drukner de gode intensjonene i Det store suget.

MYTE NR. 2: «Ungdom fra alle samfunnslag og alle typer bakgrunn er like sårbare».

- Skriv om foreldrene da, for faen! roper veteranen til meg. - De er jo helt ubrukelige!

Det er et godt poeng. Vi skriver heller om Bufetat, barnevern, skole eller andre deler av førstelinjetjenesten. Det er legitimt å kritisere et hjelpeapparat som er bundet av skrevne lover og regler. Familien er lukket og låst og privat.

I 2008 gjorde Utekontakten i Bergen kommune en undersøkelse av unge med tilknytning til rusmiljøer. Den er velskrevet, kortfattet og svært instruktiv. Den sier en hel del om hvilken bakgrunn de unge rusmisbrukerne kommer fra.

Av de 40 ungdommene i spørreundersøkelsen er det kun 14 som oppgir å ha bodd med familie hele livet. 26 av dem har altså hovedsakelig boerfaring fra barne- og ungdomshjem. De beskrives som «marginalisert allerede som barn». De omtales som «generasjonsklienter».

Her knyter det seg litt i magen. For dette betyr at man allerede svært tidlig kan kode seg frem til hvilke barn som er i fare. At foreldre selv har en «ukontrollert rusbruk» er ofte et viktig tegn. Og dette er kanskje skjebnens mest ondskapsfulle ironi: At rusmisbruk går i arv.

MYTE NR. 3: «Ungdom kommer til Nygårdsparken for å debutere».

Vi som har bodd i nærheten av Nygårdsparken noen år, har merket at ting har endret seg. Før var terskelen til Flagghaugen høy og bygget av skam, og kun de aller tyngste og slitne snublet over den. Heroin var den foretrukne giften.

I dag er haugen en kolonial for markedets mangfold av dop. Gjennomsnittsalderen har krøpet sakte nedover, og påfallende unge og aggressive ungdommer vaker rundt rhododendronbuskene til daglig. Men nybegynnere er de ikke.

Unge rusmisbrukere har selv fortalt Utekontakten at det finnes to kategorier: De som tidlig har hatt kontakt med rusmiljøet gjennom familie, foreldre eller eldre søsken. Og de som er blitt introdusert til nye venner i rusmiljøet gjennom jevnaldrende kamerater. Så ruser de seg i lokalmiljøet, på fest, i skjul, i små klikker på mørke hybler.

Til parken går de først når de er skikkelig erfarne og desperate.



MYTE NR. 4: «Ungdom bruker mange år på å bli harde misbrukere».

For å forstå det ubegripelige, bruker vi gjerne et sett med ufarlige begreper. Derfor heter det blant annet «ruskarriere». Bak dette ligger forestillingen om at misbrukeren går gjennom livet i tåkeheimen som en vanlig arbeidstaker; at livet består av omstendelige nivåer man må kvalifisere seg til. De siste årenes store oppslag om ungdom, narkotika og brå død burde være nok til å avlive denne myten.

15-årige Ragnhild ble i sitt siste døgn forsynt med amfetamin blandet med ecstasy, heroin og sovetabletter. Det bekrefter at illegale stoffer flyter fritt i Bergen, og det viser hvor ekstremt skadelig det er når eldre misbrukere introduserer barn til rus.

I Utekontaktens rapport forteller unge rusmisbrukere at de debuterte med tobakk og alkohol på barneskolen, i 12-13 årsalderen. De prøvde cannabis og tabletter innen ett til to år. De fleste av dem hadde innen kort tid misbrukt et utvalg av alkohol, cannabis, hallusinogener, amfetamin og Subutex.

Før de fylte 16 år.

MYTE NR. 5: «De yngste misbrukerne får hjelp til å håndtere rusproblemene sine».

I Utekontaktens hvite hus på hjørnet av Strømgaten i Bergen sitter svært mye god kunnskap om unge rusmisbrukere. Utekontaktens folk vet inderlig vel hvordan barn havner i rusmiljøene, og hva de har behov for.

Teamleder Astrid Gerdts forteller meg at det er ikke tilstrekkelig oppmerksomhet om at unge også har alvorlige rusproblemer. - Vi mangler verktøy for å håndtere dette, sier hun.

Ungdommene som ble intervjuet til Utekontaktens rapport for to år siden var desillusjonerte. De var oppgitte, lei av institusjonene og opplevde at de ikke hadde en sjanse i systemet. Og ingen av dem opplevde det som en selvfølge at hjelp var tilgjengelig når de trengte det.

Ingen av dem.


Synspunkter? Bruk kommentarfeltet.