Rosens navn

Under minnestunden for Arbeiderpartiet i Folkets Hus i Oslo i går, ble det på en måte veldig tydelig: Rosen er blitt et nytt nasjonalt symbol.

Og den blodrøde rosen (latinsk: «rosa») vil for alltid være knyttet til det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet for en uke siden. Dermed har også Arbeiderpartiets fremste emblem fått en videre valør, og partiet har kanskje mistet litt av eneretten på det sterke politiske symbolet.

Folkets Hus er et innesluttet byggverk på østsiden av Youngstorget. Men innsiden er på alle måter preget av arbeiderbevegelsens hang til estetisk brutalisme.

På veggene henger digre fresker av mennesker i hardt arbeid, det er blanke og svære muskler i helspenn, duse farger, ren styrke og vilje til makt.

På ene veggen står det «frihet, likhet og brorskap», på fransk, som en hilsen til revolusjonens brødre og søstre fra Bastillen den gangen i juli 1789. 

Jeg tenker at alle disse underlige megasymbolene i Folkets hus kanskje er i fed med å krype ned fra veggen. Ordene «samhold og solidaritet» sitter ikke flaut bakerst i munnen lenger, men kan fremsies i åpne rom uten at det blir hånflir og gapestokk.

Begreper som ble grundig parkert av postmodernismen, 1980-tallets jappetid og ironien flyter ut av glassdørene, ut på torget, og helt bort til Domkirken, der blomsterhavet er, via TV 2s kameraer og ut til hele landet.

For en stund har det vært en befriende pause fra den vanlige politiske sommerbataljen, der ordet «sosialister» (for eksempel) blir uttalt med overtonal forakt hver gang det kommer fra høyresidens munn. Og motsatt; «liberalist» høres ut som en banneord når det kommer fra venstre.

Det er så banalt, og det reduserer så sterkt det å være engasjert i politikk, det å orke å slåss for en ideologi og saker som skal omfatte og kanskje løfte et helt samfunn.  

Sånne retoriske merkelapper er konstruert for å appellere til oss velgere, slik at det skal bli enklere å kategorisere «fienden» i debatt og ved valg. Fri og bevare oss for sånne lettvinte merkelapper etter denne sommeren. Kan vi håpe på litt mer respekt, kanskje?

Jeg tenker at selve av-tabufiseringen av arkaiske idealbegreper er bra. Ikke bare fordi de blir dagligvare, men også fordi det vil bli vanskeligere å drive politisk utskjelling og mobbing en stund fremover.

Er det noe den siste uken bør ha lært oss, så er det at de store begrepene er blitt trans-politiske, de overskrider all smålig fjernsynsdebatt-bitching, journalistikkens trang til å sette merkelapp og politikernes opportunistiske definisjonsmakt. Kanskje vi får et litt annet språk for politikk.

En stund har det til og med vært fint å være både bergenser OG journalist i Oslo. Også vi har fått godklem og klapp på ryggen av folk som har vært mye mer berørt av katastrofen enn oss, og klemmen har gjerne kommet med ønsker om at vi skal «ta vare på oss selv».

For en gang skyld har jeg lagt kynismen igjen på hotellet, og ikke tolket det som en klisje.

Måtte det vare en lang og god stund.