CMIs svært interessante ukeskonferanse om en verden i utvikling tok Norges oljesmurte rolle opp til debatt i går ettermiddag. Der var Simen Sætre, forfatteren bak den selvbildekritiske boken «Petromania». Og der var Petter Nore, som leder prosjektet «Olje for utvikling» i NORAD.
Den ene reiser verden rundt for å se hva andre land gjør med den norske oljeindustrien, den andre reiser verden rundt for å få andre land til å gjøre som den norske oljeindustrien. Meget enkelt sagt.
DET ER DEN STYRTRIKE oljenasjonens evige dilemma, og det er alt for lite diskutert. Vi får store deler av vår nasjonalformue fra verdens tredje mest korrupte bransje, og vi har et statseid oljeselskap som gjerne vil drive forretninger i verdens mest korrupte land.
Så hva gjør vi? Skal vi gå i «bresjen»?, spurte Simen Sætre. Bresjen er et godt sted å være, bresjen er et sted man helst vil befinne seg dersom man mener at man er best egnet til å fortelle gjennomkorrupte oljeregimer at de bør gjøre mer som oss. Det er det de fleste norske politikere ønsker at vi skal gjøre.
Eller skal man danse med de store sigarene og fylle diktatorens lomme til randen med 1,5 milliarder kroner i signaturbonus, bare for å få være med på letingen (noe norske oljeselskaper har gjort i Angola)? Det er faktisk det Norge gjør.
Eller skal man fortsette å gi råd og 200 millioner NORAD-kroner til land som Gabon, Turkmenistan, Tsjad og 47 andre stater med tvilsom legitimitet og råtne institusjoner? Det er dette vi skal fortsette å gjøre.
BAK DENNE DEBATTEN ligger en oppfatning om at vi er blitt så fornøyde med måten vi har håndtert oljerikdommen på at vi er moralsk forpliktet til å spre budskapet. Olje er blitt vårt nasjonalpatriotiske prosjekt, olje smører unnarennet, olje gjør oss til verdensmestre i annet enn bare langrenn.
Dette er lett å hevde når du er nærmeste nabo til Holmenkollen. Men litt vanskeligere å akseptere når du aldri har sett snø.
Det ligger et ubehag i det å se at en nasjon kommer så lett til ufattelig rikdom, og samtidig skal øke den lukrative virksomheten sin i tvilsomme regimer. Dette er en økende refleks hos en yngre generasjon skribenter og meningsytrere som Simen Sætre og Gudmund Skjeldal, for eksempel.
Dilemmaet er plagsomt. Vi vil gjerne gå i bresjen, men bresjen må ofte marsjere helt alene fordi den er i overkant belærende.
Har andre oljerike land noe å lære av Norge? Si din mening:
KOMMENTARER Våre regler