Nilsens metode

PÅ COVERET til det legendariske albumet «London Calling» ser du bassist Paul Simonon som dundrer bassen sin i scenegulvet på The Palladium i New York 21. september 1979. Det er et av rockens flotteste referansefoto fra noen av rockens mest energiske dager.

Mellom The Clash og oss ligger et tre tiår med dvask og famlende popmusikk. Og den eneste som her i landet har klart å gi rocken et nødvendig stikk av ektefølt utenforhet og ram duft av undergrunn de siste årene kommer fra ... Loddefjord.

John Olav Nilsen er det store gråbleike rockehåpet. Han steg frem fra tåken i 2009 og har fått musikkpolitiet til å gå grundig inn i seg selv, i mørk og ydmyk selvransakelse. Det er intet mindre enn en prestasjon.

Les også

Alle elsker John Olav

DET HAR VÆRT STUSSLIG siden Jokke Nielsen og hans dunkle valentinere hadde ketchup på skjorta. Rockepoeter ramler ikke ned fra høyblokkene her i landet, det er så uendelig langt mellom høydepunktene, og det er så inderlig lett å avsløre billige kopister og TV-formaterte sjarlataner.

«For sant til å være godt» er kåret til årets album i flere medier. John Olav Nilsen er vegg-til-vegg-intervjuet i aviser og radio. Alle vil ha en bit av skjorten og den nifse livsvisdommen hans. Det er som om han har sett ned i et dyp vi andre ikke tør å nærme oss en gang. Han skriver fascinerende og hjerteskjærende ensom prosa, med en selvinnsikt vi vanlige lønnsmottakere ikke ville tatt i med tang.

Nilsen fyller et hull i norsk rock 'n' roll ingen har våget å kaste seg nedi, og blir belønnet med gull. Men det er noe påfallende med all panegyrikken. Det er noe heseblesende over begeistringen, som også kommer fra anmeldere som vanligvis får meslinger bare de hører en skarre-r.

Det er som om Nilsen har vært dypt savnet uten at han har vært klar over det selv. Det kvalifiserer Nilsen for topplassering i Det hellige kredible rockehierarkiet.

Les også

- Jeg er stolt

14. DESEMBER var det 30 år siden The Clash ga ut «London Calling». Det var en stålsikker og rå produksjon. Kanskje fordi produsenten var tung rusmisbruker, men også fordi platen definerte sine egne rammer. Sint, sarkastisk og møkkete og demagogisk ska-pønk. Den er fabelaktig og historisk.

Samtidig var den paradoksalt nok et av de første tegnene på at undergrunnen steg opp og ble mainstream. Joe Strummer og hans menn hadde «attitude» og bunad som ble adoptert i hytt og pine. Singlet, tredagersskjegg, røyk, tatovering, tre gitargrep and fuck you, madam Thatcher.

Og rett inn i denne knalltøffe ikonografien har John Olav Nilsen vandret. Stilsikkert, men samtidig utvungent og naturlig. Vanligvis er det ikke mulig å slippe unna med det der.

NILSEN er ikke sjangerdøv. Han har lest seg godt opp på Hunter S. Thompson, Jack Kerouac og andre forfattere med samfunnet på tvers. Han har de musikalske referansene i orden, og bak den smale ryggen står Paul Weller, Morrisey og Mick Jones og skyver på.

Der Clash beveger seg på makroplanet og synger om gønnerne i Brixton og solidaritet og makt, synger Nilsen om sitt eget mikrounivers. Det regner metaforer om kjærlighet, damer, frustrasjon og mørk hybelmelankoli.

Men felles for The Clash og John Olav Nilsen er den totale fremmedgjøringen. Den snikende, overdøvende følelsen av at noen der ute herjer alvorlig med deg, de har ikke gode ting på agendaen, og det er lite du kan gjøre med det, bortsett fra å slå og brøle og spille gitar.

De er sinte unge menn, sånne vi i avisen skriver så mye om for tiden. Bak singlet'en banker det av ironisk distanse og direkte frustrasjon, og fleisen er full av den type kompromissløshet som kjennetegner fyrer som kommer fra «den andre siden».

THE CLASH levde på 70-tallet, på venstresiden av den dype kløften mellom en rusten og møkkete arbeiderklasse og en tradisjonelt arrogant overklasse.

John Olav Nilsen er blant oss i dag, med imaget til en arbeiderklassepoet i et samfunn som knapt har en arbeiderklasse. Men han og Gjengen har laget en troverdig og oppløftende stykke musikk, og begynnelsen på fortsettelsen må være nifs. Jeg kan allerede høre musikkpolitiet slipe kniver for plate nummer to.

Nilsen befinner seg imidlertid midt i et ubegripelig teknokratisk kunnskapssamfunn der faren for å gå seg bort er overhengende. Ramler du utenfor, så ramler du godt utenfor. Det bør være nok å ta av, en stund til.

Nilsen beskriver det så elegant selv, i låten «Ting eg lærte mens eg ventet på bussen»:

« Her finnes menn som ingen trenger
menn som ingen vil ha
Bussen går hvert kvarter
men ingen drar herfra»

Møt John Olav Nilsen her:

Er rosen velfortjent? Syng ut om musikken i kommentarfeltet.