HVER ENESTE DAG, hver eneste time, hvert eneste minutt blir det begått grove kriminelle handlinger i Nygårdsparken i Bergen. Og lite blir gjort for å hindre det. Jeg våger påstanden: Nygårdsparken er blitt et av landets åpneste fristeder for omsetning av harde, narkotiske stoffer.
Det er en vanskelig påstand, fordi den som oftest blir tatt til inntekt for enkle, banale og strutseaktige tiltak. Det kommer kanskje innvendinger om at det er de narkomane man er ute etter, at det er krass kritikk av politiet, at det er utslag av småborgerlig angst, at vi vil ha parken for oss selv.
Men dette er tøvete og lettvinte innvendinger. De narkomane har fått sitt eget fristed øverst oppe i parken, rundt en liten høyde, gjemt bak busker og trær. La oss kalle det Junkie-høyden. Resten av parken er åpen og fin og vakker og i bruk av barnefamilier, studenter og gamle hele året.
Les også: Kan vedta sprøyterom til høsten |
Får gratis narko | Korteste veien til høyden
Hele Bergens narkotikaproblem har altså fått sin lille flekk i byen, usynlig, bortgjemt, isolert. Det er bekvemt for politikere og bergensere flest.
Junkiehøyden er nesten glemt og belagt av tabuer og skremsel. Det er trist, tragisk, men også skandaløst skadelig. Fordi alle i denne byen som noen gang skulle få trang til en dose virkelighetsflukt, en kjapp rev, en smilepille, et skudd, de vet at det bare er å ta første buss til by'n. Det trenger ikke være mørkt, du trenger ikke gjemme deg. Bare møt opp, kjøp, dra hjem. I Nygårdsparken er det ingen som forstyrrer handelen.
HELE ÅRET går det et underlig opptog gjennom den øverste delen av Strømgaten. Fra Bystasjonen til Nygårdsparken. Fra Nygårdsparken til Bystasjonen. Slitne, syke og ignorerte mennesker, men de er samtidig tindrende klar over at det alltid er trøst i parken. Alltid.
Og nå om våren er det enda mer påfallende. Turiststrømmen blir yngre og yngre. Ungdommen kommer med varmen, med finværet. Åndene må vite hvor de er om vinteren, men om våren og sommeren pipler de som ennå ikke er i hjel-herjet frem. De som knapt er gamle nok til å ha fått konfirmasjonsgaver eller førerkort, de søkende, nysgjerrige, sinte, skuffede. De vet også at det alltid er åpen handel i parken. Hele døgnet. Ingen spør om alder, om legitimasjon, om moral.
De narkomane har fått handle i fred så lenge at de ikke bryr seg. De står gjerne midt i gangveien og shopper, utveksler instruksjoner, setter skudd, popper piller. Som om de vet at her er det fri flyt. Gjør som du vil. Det får ingen konsekvens.
VI HAR INGEN STATISTIKK, ingen spørreundersøkelser. Men vi har bodd i nærheten av Nygårdsparken i åtte år, og på den tiden har vi registrert at narkotrafikken oppe på Junkie-høyden har økt dramatisk.
Vi har prøvd å ringe. Vi har vært satt mye på vent. Vi har skrevet brev. En tidligere politimester i Bergen skrev faktisk et slags svar. Han anbefalte oss å gå opp der og snakke med de narkomane. «De er ikke farlige», skrev han.
Det vet vi inderlig vel. Parkgjengerne har aldri plaget oss, har aldri truet, slått eller spyttet etter oss. Mange av dem er virkelig syke og sjeleskadde mennesker som desperat prøver å klamre seg til en slags verdighet. Politimesterens svar var underlig, men likevel kanskje avslørende. Det virket nesten som om mesteren følte et slags behov for å beskytte dem som svikter. De politikerne som bevilger for lite penger til forebyggende arbeid, de som er for feige til å ta opp debatten, de som gjør alt for å slippe å snakke om dette i det hele tatt: At norsk narkotikapolitikk er en katastrofe. Den er naiv, utdatert og usannsynlig lite effektiv.
Nygårdsparken er kanskje et godt eksempel på dette. Og samtidig et eksempel på at narkotikapolitikken her i landet har etterlatt seg et utmattende vakuum. Folk flest orker ikke ta i det. Som om vi sier: «Vi har prøvd det meste av det den alminnelige moral tillater, men ingenting virker. Så vi lukker heller øynene».
Og Junkie-høyden ligger der, taus og dunkel og sier aldri nei.
I OSLO ryddet de Plata for narkomane, men effekten av det tiltaket er mildt sagt uklar. Og jeg syns jeg hører det komme: «La oss bare rydde Junkie-høyden en gang for alle».
Det er et tøvete og tafatt tiltak, og vil neppe hjelpe noen av de hundrevis av narkomane i Bergen. Jeg skulle ønske noen med en trevl av politisk anstendighet og et snev av mot, makt og ansvar i denne byen kunne reise seg fra støvet og si at dette kan vi ikke akseptere mer.
Vi kan ikke akseptere at 16-åringer kan flyte rundt blant buskene der oppe og få livet sitt ødelagt for en tusenlapp. Jeg skulle ønske at en eller annen som vet mer enn oss andre kan forklare hva som egentlig foregår, hvor uendelig kynisk og brutal narkohandelen er. Og hvorfor det ikke hjelper å late som om problemet ikke eksisterer.
Det finnes enkle tiltak. Sprøyterom er på vei. De mest nedkjørte får kanskje metadon. Men hvem tror at en nybakt narkoman på 16 oppsøker et sprøyterom? Metadon får de heller ikke før de er tilårskomne misbrukere og døden nær.
Vi trenger flere gode ideer, flere gode ildsjeler, og modne politikere med ryggrad og innsikt.
Finnes de i denne byen?
KOMMENTARER Våre regler