Da tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen besøkte Nygårdsparken tidligere i høst ville han ikke gå for tett på de narkomane. Han ville ikke gå i «matfatet» deres, som han sa. Det burde han ha gjort.
PÅ HØYDEN. I Nygårdsparken, der de narkomane holder seg, er det mørkt hele døgnet. Syv av de vanligvis varmt oransje lyskuplene er døde, knust og sloknet. Det er en sliten kulisse, et usselt bedrag, som om alt som foregår her oppe er hemmelig. Det er det overhodet ikke.
Jeg kan komme gående med to døtre, med fire handleposer, ren skjorte og relativt klar i blikket. Likevel kommer det en kar bort og spør om «jeg har noe». Om jeg vil kjøpe dop. Jeg kjenner meg litt provosert, litt besteborgerlig krenket: – Søren, ser jeg sånn ut? Er det sånn at alle får tilbud nå?
Svaret er heller at det ikke finnes stereotyper lenger. Å være narkoman er ikke et stempel i pannen.
DEN GANG DA. I 2001 var jeg med på et prosjekt vi i BT kalte «Heroinbyen Bergen». 32 mennesker døde av overdose året før. Det var nesten en dobling i forhold til den årlige statistikken. Og det var et deprimerende møte med virkeligheten. Men noe av det mest påfallende var gapet mellom den private opplevelsen og den offentlige forklaringsmodellen.
På privat side var det som en skjør og beinkald lilleputtverden. Skakk og skeiv og hjelpeløs, som siste kapittel i et vondt fjernsynsteater, med umedgjørlige skygger i hovedrollene.
På offentlig side var det slitne bortforklaringer og handlingslammelse. Og anstrengt rasjonelle forklaringer: «De var sikkert slitne, noen av dem, de hadde kanskje satt altfor stor dose».
Det ble mye oppstandelse. Men debatten sjaget videre gjennom tiåret som en halvbandasjert zombie. Det skulle ikke bli et spesielt godt tiår for narkotikapolitikk.
HEIA POLITIKK. Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen var i Nygårdsparken under valgkampen i høst. Han kom med glade nyheter om en ny rusakutt i Bergen, men han så ikke glad ut. Han sa han at han ikke ville trø de narkomane for nære. Han ville ikke «opp i matfatet deres», som han sa.
Det burde han ha gjort. Hanssen er den eneste politiker av regjeringsformat som har våget å kaste seg ut i nyskapende narkotikadebatt. Hans politiske basehopp var å lufte muligheten for å sette i gang forsøk med gratis utdeling av heroin. Han gjorde det sikkert med skrekkblandet fryd. For han var erfaren nok til å skjønne at det aldri ville gå.
Dermed ble narkodebatten satt på venterom igjen. Og det gjenstår en matt konklusjon:
Det finnes ikke politisk gevinst i å ta denne saken. Den er bare tung, besværlig, åndeløst langmodig, konfliktfull, kontroversiell og direkte plagsom. Ingen politiker i dette land har bygget sin karriere på narkotikapolitikk.
Den er stuntpreget, og heises opp i strategisk nyttige sammenhenger. Og blir derfor dypt moralistisk og feilslått.
FRI FOR STRAFF. Fraværet av lov og reaksjon bryter så til de grader med folks rettsoppfatning. Naboer og observatører til doptrafikken reagerer med raseri og rop på mer politi. Det er dypt forståelig. Det er siste ledd i en endeløs rekke med frustrasjoner.
For narkotikahandel har havnet i sitt eget kriminalpolitiske vakuum. Det er et resultat av 30 år med slitne kompromisser og en misforstått oppfatning av at «dersom narkotrafikken holder seg til ett sted, har vi en viss kontroll på den». Mulig det, men samtidig virker det som om rekrutteringen har kommet helt ut av kontroll.
Det er kanskje denne normaliseringen som er ett av de mest fremtredende særtrekkene ved det siste tiåret. I dag er det helt vanlig at folk kommer rett fra jobb, i firmaets bil, i arbeidsklær, for å kjøpe seg rus. Eller rett fra siste fredagstime på ungdomsskolen.
Fra å være detaljisthandel for heroin har narkomarkedet blitt et senter med hyllene fulle av helgepakker, oppturer, nedturer og designershit i alle former og farger.
Det er ingen sanksjoner lenger. Ingen total skam, bare en flytende eksistens, en stilltiende kontrakt med resten av Bergen: Hold dere der. Ikke kom hjem til oss.
AKKJA. Alt dette høres sikkert gnålete ut. Det er kanskje fordi avmakten har satt seg. Vi er så lei, så gjennomgripende trøtt av mangelen på oppegående narkodebatt. Mest fordi det aldri skjer noe. Men også fordi det er så svært. Problemet har fått sin egen tyngdekraft. Det eksisterer der ute som en vond og mørk planet. Det er komplekst og dunkelt og har sitt eget mikroklima og egne lover med døden til følge.
Og du vet egentlig innerst inne at vi ikke kan løse den floken med en paragraf eller to. Eller rope på politi eller kommune eller helseministeren.
FORBANNELSEN. I 2005 la forsker Svanaug Fjær ved Rokkansenteret i Bergen frem sitt forskningsprosjekt om norsk narkotikapolitikk. Hun mener det kan tegnes en grov tidslinje for historien om norsk narkotikapolitikk ut fra de tre stortingsmeldingene fra 1976, 1985 og 1996.
På 1980-tallet ble kontroll et viktig tema. Det var på denne tiden målsettingen om «det narkotikafrie samfunn» ble formulert, den såkalte «nullvisjonen».
Denne «visjonen» har lenket norsk narkotikapolitikk til en uoppnåelig, naiv og urealistisk målsetting i altfor mange år. Vi kriminaliserte alle narkomane, og vi trodde problemet var like enkelt å fikse som en kranglete motor. Vi sliter med den «visjonen» fremdeles.
Som Svanaug Fjær selv skriver: «Målsettingen har vært under kontinuerlig kritikk fra samfunnsvitenskapelige miljøer siden den ble formulert. Mange oppfatter den som lite hensiktsmessig, og flere mener at målsettingen er direkte skadelig».
Det er pent sagt. Andre vil si at nullvisjonen er den historiske parallellen til dogmet om at jorden er flat.
BORGERBESKYTTELSEN. Da tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg skrev bok om sin narkomane datter for åtte år siden, ga det en unik innsikt i hvordan en far takler sin datters tragedie. Det fortalte også at stoffmisbruk ikke alltid følger klassetilhørighet eller tilgang til ressurser. Stoltenberg kalte narkomani «Den forbudte sykdom». Det var en presis beskrivelse den gangen.
Jeg kom til å tenke på dette da jeg snublet over fire ungdommer, sittende midt i lørdagstrafikken i Strømgaten med skeier, sprøyter og stash i fri bruk, som et hvilket som helst vorspiel i emning. Det har endret seg siden Stoltenbergs bok, dette er ingen forbudt sykdom lenger.
Og så tenker jeg at dersom det siste tiårets utvikling får fortsette uforstyrret noen tiår til, vil den bli enda mindre forbudt.
Det vil bli en folkesykdom.
BLADET FRA MUNNEN. Ett av de beste tiltak for å virkelighetsorientere narkodebatten i Bergen er gatemagasinet Megafon. Bladet har også bidratt til å løfte debatten frem fra skyggene og avmystifisere den, bokstavelig talt.
Den svært dyktige redaktør Thomas Anthun Nielsen har selv sagt at «dagens narkopolitikk er skapt for å gi besteborgerne fred».
Han har et godt poeng. Samtidig har han vist oss at problemet er større enn oss og det som foregår i Bergens narkonavle, Nygårdsparken.
Parken er et effektivt symbol. Men de fleste foreldre sitter med gnagende angst hver eneste helg fordi de vet så inderlig vel at det flyter fritt over alt. Og at poden bare er en elendig beslutning unna et liv i sanne helvete. GHB kjenner ingen geografisk begrensing.
Det er en angst hele forstadsnorge har til felles. Det er kanskje derfor debatten blir moralsk og panikkartet, ikke fornuftig og konkret.
Men narkotrusselen går ikke vekk. Den går aldri vekk. Om noen skulle tro det.
DU VERDEN. Noen ganger tar narkodebatten overraskende og lovende vendinger. I april i år sto ungdomspolitikerne for samtlige politiske partier i Bergen frem og var rørende enige om å dele ut heroin til tunge rusmisbrukere. De ville ha sprøyterom, de ville få ned terskelen for Subutex og aldersgrensen for LAR, og de ville ha flere dømt til behandling istedenfor til fengsel.
Det var et herlig frislepp av nypolitiske tanker, som et svingslag rett i magen på de statisk udristige moderpartiene.
Men vi vet at politiske ambisjoner og tidens hjørnetann gnager og filer ufortrødent på friske tanker og modige ideer. Vi får ringe ungdommene om ti år og spørre om de husker hva de har sagt.
SNAKKE SAMMEN. Den nye rusakutten kommer. Helsebyråd Christine B. Meyer skal være synlig rystet av utviklingen i byen. Hun er blant de få i bergenspolitikken som har vist handlekraft på dette feltet. Forgjengere hennes har vært mest disponert for å tvinne tommeltotter.
Men mest påfallende, både i Bergen og i Norge, er mangelen på tverrfaglig innsats. På hver sin kant klager politi, kommune, politikere og helsevesen på at de har for lite ressurser og kompetanse. Det er etter hvert blitt et trøttsomt gny av handlingslammelse.
Problemet er vel heller at de mangler oversikt, kunnskap og kontroll, og realistiske mandater i lovverket. Det minste vi bør forvente oss i det neste tiåret er at de lærer seg å snakke bedre sammen.
HULL I JORDEN. Tidligere i sommer kom det plutselig en flokk med afrikanere til Nygårdsparken. De hadde en ubegripelig tilgang på varer, og fikk jobbe fritt og frimodig. Etter altfor lang tid reagerte politiet og skysset dem ut av byen.
Men parken var forandret. Det var som om en damp av optimisme slo opp fra bakken. Vi så folk som lå på alle fire, de kravlet i busker og snudde på mose og krafset i grus. De demonterte gamle og fine steinmurer diskré, men ikke så diskré likevel. Det var en intens jakt der parkgjengerne gravde i røtter og gammelt løv, i et inderlig tynt og tragisk håp om at afrikanerne ikke hadde fått med seg alle greiene sine da de forsvant.
Hva tror du de fant?
KOMMENTARER Våre regler