Når krigen kommer hjem

TEST DEG SELV. Finn pulsen din, og sjekk hvordan dette går inn på deg:

Fra 2006 til 2009 er antallet sivile drepte i Afghanistan vokst fra 926 til 2259. Bare i de seks første månedene i år ble så 1271 sivile drept. Det er en økning på 31 prosent sammenlignet med samme periode i fjor.

Sånn passe utslag?

Vel, gå så og se «Armadillo», og sjekk din egen allmenntilstand etterpå. Afghanistan-filmen har premiere førstkommende fredag.

DOKUMENTAREN må være et av de sterkeste krigsdrama som er vist på kino på flere tiår, både av fiktiv og dokumentarisk art. Stanley Kubricks estetisk og brutalt perfekte Vietnam-fortelling «Full Metal Jacket» mykner mot dette.

Filmen er uten ledende fortellerstemme, proffe skuespillere eller planlagt dramaturgi. Det er krigens fordømte gang som driver denne filmen fremover, og som samtidig skaper rom for utallige konklusjoner og spekulasjoner. Som disse:

* Er det danske forsvarets strategi bak tillatelsen til å filme i Armadillo-leiren motivert av et ønske om å øke støtten til krigen i Afghanistan?

* Eller er det et skyggefullt forsøk på å forberede en folkelig oppslutning om en exitstrategi?

Etter å ha sett filmen, virker første konklusjon ubegripelig naiv. Det er nesten naturlig å helle mot konklusjon nummer to.

I DANMARK har ettervirkningene av «Armadillo» begynt å vise seg. For første gang på flere år viser danske meningsmålinger at de fleste er motstandere av krigen. Bare 42 prosent av danskene støtter oppdraget. 47 prosent mener Danmark må trekke sine om lag 900 soldater ut. 35 døde danske soldater er nok. Det hjelper ikke at tidligere statsminister Anders Fogh Rasmussen er NATOs generalsekretær.

I Danmark er forsvarsdepartementet i gang med en redegjørelse om hva som kan læres av dokumentarfilmen. Og om hva som kan gjøres med «forsvarets kultur generelt», som forsvarsminister Gitte Lillelund Bech sier.

Statsrådens redegjørelse er en lite troverdig unnamanøver. De fleste stridende nasjoner vet inderlig vel hva «forsvarskultur» er, og hva krig gjør med militært mannskap.

Problemet hennes er heller at danske myndigheter er så dårlig forberedt på hva som skjer når krigen kommer på kino. Det er først når vi ser og hører hva de danske soldatene blir utsatt for i ypperste digitale kvalitet, at vi kan forstå hvorfor de oppfører seg så rart når de bor i leir, flere tusen mil hjemmefra.

INGEN FILM er verd et liv i rullestol, eller død og tidlig grav. Det er en personlig risiko filmfotografer aldri skal ta. Så når Lars Skree for tredje gang kaster seg ned i kuleregnet i åkeren med rullende kamera, reagerer vi instinktivt på noe som ligner journalistisk posørvirksomhet.

Men samtidig er fotografens jobb filmprosjektets høyeste mål: Å skape en etthundre prosents realistisk ramme for hvilke oppfatninger publikum skal ha om det som skjer. Skal vi ha en mening om oppdraget i Afghanistan, må vi kjenne mer enn statistikkens irriterende prikking i samvittigheten. Dette er krigens estetikk, og det er ikke pent.

VIETNAMKRIGEN spøker i krokene fremdeles, også i NATO-teltene i Helmand-provinsen. Etter flere år med krigføring er de militære i ferd med å miste regien og den folkelige støtten. Den er media i ferd med å overta, og «Armadillo» har mye større effekt enn enhver departemental pressemelding.

Den prøyssiske krigsteoretikeren Carl von Clausewitz (1780-1831) har skrevet en del om dette. Han mente at den krigførende part som setter store ressurser inn i en krig langt hjemmefra, vil oppleve en omfattende slitasje av militærets moralske og sosiale sammenhengskraft.

Det er egentlig helt logisk. Ni år med krig uten at de fillete ekstremistene viser antydning til å overgi seg gjør noe med krigens troverdighet.

NÅR DE DANSKE soldatene jubler over at de har tatt livet av fem talibanere, er det åpenbart i lettelse av selv å være i live og glede over å ha reddet hverandres liv og helse. Det er en naturlig beskyttelsesmekanisme. Hvem vet hvilken solidaritet de blir møtt med når de kommer hjem?

Bak macho-brølingen ligger trolig også isolasjonen og fremmedgjøringen overfor selve oppdraget. Soldatene har mager tillit til den overordnede strategien i Afghanistan. I Armadillo-leiren er politisk retorikk og idealisme like fjernt som julenissen. Det meste handler om å holde seg i live og uskadet til hjemreisedagen. Det er dypest sett ganske forståelig.

Og i Danmark mener det danske forsvarsdepartementet og forsvarsledelsen nå at dokumentaren er «betimelig». Nå spanderer de til og med to kinobilletter på alle ansatte i Forsvaret som vil gå på kino og se «Armadillo».

KRIGEN I AFGHANISTAN startet med den daværende Bush-regjeringens infantile tro på militærmaktens effektivitet på vilt fremmed jord. Etterfølger Barack Obama og resten av NATO vil måtte bruke årevis på å rydde opp, og i tillegg avverge at overgangen til sivilt lederskap i Kabul blir en katastrofe.

Ingen har noe å tjene på å glorifisere dette oppdraget lenger. Det forsvarsmyndighetene her hjemme etter hvert bør gjøre, er å forberede seg på årene etterpå. Våre soldater fortjener mer oppmerksomhet og forståelse enn samfunnet har vært villig til å gi veteraner tidligere.

Det er dem som skal slite med inntrykkene fra dødelige episoder og ørkesløs fremmedgjøring som skildres så intenst i «Armadillo». Vi andre kan gå på kino og se helt andre filmer.

Hva kan vi lære av dokumentarfilmen? Skriv gjerne en kommentar.