PÅ SEINVINTEREN 1991 sitter FN-legen Vidar Lehmann på kontoret i den norske forlegningen i Ebl es Saqi i Sør-Libanon og syr et papir inn i bereten sin. På dette papiret er det en liste med navn israelerne for all del ikke må få tak i.
Navnene tilhører fanger ved det beryktede El Khiam-fengselet, som drives av Israels sørlibanesiske sikkerhetstjeneste. Fangene blir utsatt for grotesk tortur. Lehmann har sett skadene med sine egne øyne. Han smugler listen med seg gjennom den strenge sikkerhetskontrollen på flyplassen i Tel Aviv. Hjemme i Norge blir listen overlevert Amnesty.
Senere den sommeren er det fangeutveksling mellom Libanon og Israel, der blant andre den engelske presten Terry Waite får slippe fri fra Islamsk Jihads fangenskap. Den andre veien sendes 60 libanesiske fanger, mange av dem fra El Khiam-fengselet.
«Tvila ein før på kven som hadde den verkelege makta i Khiam-fengselet, vart tvilen no borte. Fleire av dei frigjevne hadde stått på den lappen som Amnesty fekk», skriver Vidar Lehmann.
«El Khiam var ein konsentrasjonsleir», føyer han til.
LEGENS RAPPORT om torturen i El Khiam-fengselet blir for første gang offentliggjort i den ferske og selvbiografiske boken «Blå beret – raud jord». Boken er historien om Lehmanns tre år i FNs tjeneste, fra Gaza i 1966, til siste sorgtunge visitt i Libanon i 2007. Det er en sterk memoarbok, skrevet i et nøkternt språk, med hjerteskjærende beskrivelser av råskap i krig. Lehmann er førstehåndsvitne med medisinsk bakgrunn, og det gjør fortellingen hans brutalt konkret, men samtidig presis.
Lehmann skriver også kortfattet, men åpent om hvordan det er å leve som familiemann med så sterke opplevelser på netthinnen. Rivende, røskende grusomme nærbilder, som er umulig å glemme. Og vanskelig å formidle.
HVA ØNSKER VI egentlig å vite? Erfaringer fra BTs saker om FN-veteraner fra Irak og Libanon viser at svært mange av dem blir sittende alene med sine sterke opplevelser etter tjenesten, og blir overlatt til seg selv med seinvirkningene.
100.000 nordmenn har vært ute i internasjonale oppdrag. Norge er fremdeles leverandør av tropper til ekstreme strøk på kloden. Det er noen ganger en solidarisk og riktig politikk. Men den er samtidig svært skjør, fordi det er krevende å sende norske menn og kvinner ut i noe som kan ende i død eller lemlestelse. Ingen actionfylt rekrutteringsreklame kan endre på det.
VÅREN 1978. Vidar Lehmann er i Libanon for første gang. Lehmann og hans menn rykker ut for å ta seg av to nepalske FN-soldater som er blitt stygt såret etter å ha ryddet i en våpenstilling israelerne motvillig har forlatt. Lehmann skriver: «Som avskilshelsing hadde soldatane stukke ein handgranat inn mellom sandsekkane med splinten ute. Då nepalarane løfta sekken, spratt granaten ut og gjekk av». De to soldatene fikk forferdelige skader.
Lehmann forteller om flere slike hendelser. Og mest slående er hvor maktesløse FN var i mange av dem, hvor effektivt internasjonal rett og konvensjoner ble satt grundig ut av spill, ofte for å holde den skjøre politiske balansen i en komplisert konflikt ved like. Det går igjen i flere av Lehmanns erfaringer. Han er inderlig provosert over hvordan Israel slapp å stå til rette for åpenbare krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene.
Ofrene for dette taktiske spillet var tusenvis av sivile med forferdelige mineskader, skuddskader og skader etter tortur.
FOR FN-VETERANER er kanskje den brutale urettferdigheten og hykleriet like belastende som fysiske skader. Pluss det å kjenne på maktesløsheten overfor alle dem som aldri fikk den hjelpen de burde ha hatt. Det må være nesten umulig å forsone seg med noe sånt.
Torturfengslet El Khiam er borte nå. Det ble jevnet med jorden av israelerne i 2006, som om det var en skam de ikke lenger kunne leve med. De gjenlevende fangene prøver på sin side å leve videre med sine skader og traumer. Torturistene lever godt andre steder i verden, i Canada eller USA.
Imidlertid er det viktig for Lehmann å understreke at mange har ansvar i slike konflikter. Flere ganger når Lehmann rykker ut for å behandle og berge sterkt sårede sivile og soldater, noterer han at det ligger rester av den dødbringende ammunisjonen like ved. Den er produsert i Raufoss, Norge.
LEHMANNS BOK er en nådeløs beskrivelse av hvordan FN noen ganger har feilet. Deltakernasjonene er seg selv nærmest, når alt kommer til alt. Likevel mener Lehmann at verden ikke har andre verktøy for å håndtere brutal og livsfarlig konflikt. FN må være middelet.
Men nettopp for å gi slike FN-oppdrag høyere legitimitet bør flere stemmer slippe til. Flere bør gjøre som Lehmann, og være bunnløst ærlig om hva en FN-tjeneste innebærer. Den gloriøse mytologien om internasjonale operasjoner øker bare avgrunnen mellom det sivile og det militære Norge, og fører til at vi ser på FN-tjeneste som en møkkete business vi lar andre ta seg av. Det er i alle fall ikke FN-veteraner tjent med.
For noen tar krigen aldri slutt. Historier som den Vidar Lehmann forteller kan gjøre det lettere for FN-veteraner å komme tilbake.
Synspunkter? Bruk kommentarfeltet under:
ETTER TORTUREN: Libanesiske Salma Salame i ruinene av det israelskkontrollerte El Khiam-fengselet i Sør-Libanon. Hun ble selv fengslet og torturert her, og ble etter hvert en av Vidar Lehmanns viktige kontakter. ARKIVFOTO: VIDAR LEHMANN
KOMMENTARER Våre regler