Kjærleikens båtreiser

Hark, snufs, kremt, hurra! NRKs hurtigrutetur er blitt en nasjonal merkestein. 2,5 millioner helgeseere og rekordbuzz på nett og sosiale medier er i ferd med å gjøre turen til en TV-faglig merkestein.

Moderne kommunikasjonsteori og TV-faglig bedrevitenskap om Norge og nordmenn er i ferd med å få seg en alvorlig smekk. Det er en fryd.

For noen år siden, da vi (tre fabelaktige kolleger og meg selv) laget boken "Tidsbilder fra Bergen – Da verden kom til Bergen" om 1960-tallet, opplevde vi mange selsomme øyeblikk.

Ett av dem inntraff da vi skulle ha møte rett før deadline, og flere av de gamle bildene lå spredd utover et bord. En annen glimrende kollega kom tilfeldigvis forbi, kastet ett blikk på bordet – og brøt nesten sammen.

Der lå et foto av akkurat samme type lastebil som hadde kjørt rundt i nabolaget hans den gangen da han var ung. Lastebilen hadde fraktet gods og varer, og hadde stått for en liten happening hver gang den romlet forbi. Mimringen ble til en lang anekdote, røsten ble myk, og man kunne ane en gladmunter tåre der i øyekroken. Lastebilen ble altså den lille detaljen som trigget en hel livshistorie, en glemt fortelling.

Vi opplevde flere slike øyeåpnende (og tidkrevende) episoder, og til sammen sa de oss at det ligger en helt uant kraft i god, gammeldags nostalgi.

Nostalgi er den lille detaljen, det glemte inntrykket, lukten, lyden, alt det som er fortrengt, gjemt og skjult. Når den spretter frem igjen, treffer det som et lite emosjonelt granatsjokk; en mikrorystelse som får deg til å stille makrospørsmål ved voksenlivet ditt.

Hvordan havnet jeg egentlig her jeg sitter? Var det dette jeg drømte om da jeg snublet rundt i fjæresteinene "MS Nord-Norge" passerer akkurat nå? Hva skjedde med alle vennene mine fra den gang da? Hva het hun jeg klinte med bak gymsalen i juli 1983?

Det kommer en ustoppelig rekke av assosiasjoner og minner. Både godt og vondt på samme tid. Det er ikke til å unngå. 

I en sådan stund er det lett å bli kvasipsykologisk i hodet, men jeg tror at argumentet er relevant, fordi dette handler om det innerste av vår identitet, det som skjedde før vi ble den vi ble. Og kanskje hvorfor vi ble slik.

Hurtigruteturen er også en sånn reise tilbake i tid. Turen har samtidig vært en solid nostalgitripp for selve mediet – slik fjernsyn var før fargene kom. Turen er barne-tv for voksne, en sentimental retur til noe helt annet. I TV-faglig sammenheng kan man si at det reaksjonære er i ferd med blir revolusjonært.

Så vi får spørre som barn: Hvorfor har TV-reportere glemt å spørre hvorfor? Det helt sentrale spørsmålsordet fra vi lærer å snakke, er nesten borte fra TVs vokabular. Reportasjer og nyhetsinnslag blir avstumpet blitzinfotainment, der helt naturlig undring er utelatt. Vår sunne refleks blir dermed underkjent, og vi sitter igjen med et usunt skuldertrekk. Det berører oss ikke, fordi vi ikke får svar på det aller mest basale; hvorfor?

"1,30" er et helt sentralt begrep i mange TV-redaksjoner. Ett minutt og tretti sekunder er den hellige grensen for hvor langt et nyhetsinnslag kan strekke seg. På den tiden er det knapt tid til et resonnement, et par spørsmål og et par sitater. 

I mange nyhetsinnslag gir dette seg utslag i ekspresspanorering, kvalmende inn- og utzooming, og bastante utrop i slagordform. Nyhetsmenyen er som et manipulerende veikart for basale emosjoner: Litt vold, litt politikk, litt krig, dagens børstall, og så en liten dyrehistorie til slutt, for å minne oss på at verden ikke er så jævlig, tross alt.

TV er ikke normalitet. TV-nyheter fungerer bedre som en stresstest for hjemmesittere, som popkorn på fredag kveld. Fort forbi, og fort glemt. "Ett tretti" er en av moderne TVs store forbannelser.

Hurtigruteturen er regelens antitese, og fungerer derfor også som TV-faglig provokasjon. Paradoksalt nok fordi den beveger seg i samme tempo som oss, som verden for øvrig. Det tar faktisk fem og en halv dag å seile fra Bergen til Kirkenes. Verden er vrang og vanskelig. Løsninger på komplekse samfunnsproblemer lar seg ikke produsere i løpet av et par minutter i primetime. Hadde vi glemt det?

TV kan være glimrende dokumentarisk, men TV er også gjennomredigert og manipulert og lydlagt og lyssatt til å forføre, i så ekstrem grad at til og med pappfigurer fra "Paradise Hotel" blir oppfattet som reelle, og får sin naturlige plass i nyhetsstrømmen og hos Dorthe. 

Den direktesendte hurtigruteturen vil forhåpentlig bli debattert lenge, fordi den inneholder så mange fascinerende aspekter. Ikke minst fordi det er det Oslo-fikserte NRK som har vært på besøk, live on air.

Kanskje sendingen har brakt periferien nærmere sentrum: Den nesten sjokkerende 17. – maiaktige aktivismen og oppmøtet på kaiene har brakt den urbane blasertheten i forlegenhet. Det finnes faktisk ekte begeistring der ute. Det er lov å være stolt av heimstaden sin – og til og med å ha et totalt uironisk forhold til det.

Turen har vært bra for alle. Sikkert også for hurtigruteeier og superkapitalist Trygve Hegnar, som får historiens lengste TV-sendte reklameinnslag i gave, pluss denne kommentaren i BT.

Akkja. Det bør i det minste kunne sikre Hurtigruten statlige bevilgninger herfra til Helgelandskysten faller.

Er du blitt hurtigrute-fan? Si din mening under!