Irriterende hannbikkjer

Bøkene og filmene fra Afghanistan er laget for å fylle et legitimt behov for informasjon.

TITTELEN over er ingen bevisst ærekrenkelse. Det er slik en norsk skarpskytter omtaler seg selv og sine kolleger i boken «Med mandat til å drepe» - fortellinger om norske skarpskytteroppdrag i Afghanistan.

Betegnelsen er også symptomatisk for tonen skarpskyttere imellom, og måten de ordlegger seg på. Boken er no-bullshit, teknisk-pragmatisk sakprosa uten betydelige sentimentale overlegninger eller dype samvittighetskvaler.

Boken er fascinerende, fordi den typen «hemmelige» anekdoter fra krigens virkelighet sjelden siver ut i norsk offentlighet. Og den går inn i den nesten insisterende rekken av virkelighetsbeskrivelser, bøker og filmer fra en krig som offisielt ikke er en krig.

I fjor kom den danske jegersoldaten Thomas Rathsacks omstridte bok. For en uke siden hadde dokumentarfilmen «Armadillo» norsk premiere. Og denne uken kommer journalist Anders Sømme-Hammers egen fortelling fra krigens møkkete bakgate. Det begynner å ligne en trend.

Verifiseringen setter jeg alltid som et personlig krav: Enhver skal selv få vise at han fortjener å ete en kule.
(Sitat fra boken)

HVORFOR SKARPSKYTTERNE kaller seg bikkjer, kan sikkert tilskrives røff lingo som oppstår i strid under ekstreme forhold, søvnmangel, 45 graders varme, sult, dehydrering og forferdelige visuelle inntrykk.

Om de oppfatter seg selv som irriterende, så må det være fordi skarpskytternes oppdrag i seg selv bryter med vår beskyttede oppfatning av hvordan krig utkjempes. Skarpskytterne er der for å drepe fiender. Punktum finale. Den viktigste jobben de har er å fest siktet på talibansoldater, og sørge for å ikke bomme.

Vi kan like det eller ikke, men skarpskytterne er nødvendig for troppenes sikkerhet. De hindrer trolig store tapstall på de alliertes side.

I dag er det din tur til å dø, fastslår jeg dempet for meg selv, før jeg plasserer trådkorset i brystet på motparten og nullstiller.

DET HVILER en usagt trass over skarpskytternes anonyme fortellinger. Boken fremstår som en über-kjekk stridsmanual. Den er retthaversk og belærende, som en livserfaren melding til oss sivilister her hjemme: Krig er ikke lekestue. Det er flere nordmenn der borte som har en eneste oppgave: Det å skyte og drepe talibanere og opprørere.

En skarpskytter faller for fristelsen til å sparke litt i Den norske mannens generelle selvbilde, det vil si oss bleike puddinger som aldri har tatt i en patron: «Den moderne kravstore nordmannen er på mange måter en skam for landet, for ryggraden til de norske karfolkene er brukket og ligger død.»

Slik er skarpskytterne både krenkede og suverene samtidig. De avdekker også ufrivillig tosidigheten ved å skrive en slik bok. Ønsket å om rettferdiggjøre sin egen jobb i krig. Og behovet for å refse dem som ikke ønsker å ta inn over seg det Norge driver med der borte.

Begge kulene treffer i bakhodet, og den unge opprøreren faller momentant om kull. Hodeskallen er sprukket, han møter mørket øyeblikkelig.

HER HJEMME har Forsvaret sagt seg kritisk til skarpskytterfortellingene. Boken avslører Norges kampstrategi og setter personell i fare, mener Forsvarets talsmenn. Kritikken er forståelig, selv om den går litt på autopilot. Om Forsvaret har rett, finnes det små muligheter for å bekrefte eller avkrefte om boken har gjort konkret skade. Det er de stridende selv som må ta konsekvensen av at gradert informasjon lekker ut. Paradokset er at vi her hjemme neppe får vite det.

Bøkene og filmene fra Afghanistan er laget for å fylle et legitimt behov for informasjon. Oppmerksomheten om dem tyder på at vi her hjemme har et sterkt voksende ønske om å vite mer om hvorfor ni år med krigføring til nå ikke har gitt overbevisende resultater.

Ansvaret som politi, dommer og bøddel er betydelig, dessuten er her sjelden tid til de dype refleksjonene før man blåser i fløyta, dunker kølla og lar øksa falle.

ANONYME OG KRITISKE «historier fra virkeligheten» oppstår ofte i vakuumet mellom to forskjellige anskuelser. I dette tilfellet de følbare konsekvensene av NATOs strategi i Afghanistan, og mytologien om krigen her hjemme. Forsvarets informasjonsstrategi, politikernes begrepsvalg og den geografiske avstanden har gjort det umulig å få de to verdensbildene til å passe sammen.

Det er mange som har ansvaret for dette. Politikere og Forsvaret, som hadde en historisk uvanlig krigsoppdrag å selge. Og media, som i krigens første år var en villig supporter, som jublende avfant seg med akkrediterte reiser under soldaters beskyttelse. Kanskje noen av oss som alt for ivrig og nasjonalromantisk innstilt heiagjeng, slik journalist Anders Sømme Hammer påpeker i sin bok.

Krig spiser sannhet til frokost. Og vi sivilister har sikkert godt av å kjenne på propagandaens sure ettersmak.

Skarpskytterne er kjepphøye og i undertekst indignerte gjennom hele boken sin. I raushetens og solidaritetens navn er dette noe vi bør akseptere, fordi det kan være en fin øvelse i å måle vår verdensoppfatning opp mot deres. Og svaret vil til slutt bli at virkeligheten ligger et eller annet sted midt imellom.

De irriterende hannbikkjene er bevisst på dette, og konkluderer selv:

Vi er elsket i krig, og hatet i fred.


Synspunkter? Si din mening her.