Heitere enn Watergate

DET ER INGEN tilfeldighet at nyheten om at klimaforskeres e-post er blitt hacket kommer nå, bare uker før det store klimatoppmøtet i København. En så pikant nyhet er dømt til å ta stor plass i media, og vil dermed fortrenge andre og viktigere saker om dette århundrets største utfordring.

Innholdet i kritikken er heller ikke nytt, men metoden som er brukt er mildt sagt oppsiktsvekkende. Og det er underlig at de såkalte klimaskeptikerne ikke har betenkeligheter med å hente sin informasjon fra etisk uakseptabel og absolutt kriminell aktivitet. Hacking kan knapt kalles vitenskapelig research.

EN KRITIKER kaller e-post-hackingen «klimaets Watergate». Bak denne merkelappen ligger en insinuasjon om en konspirasjon så enorm at den overgår president Nixons paranoide aktiviteter. Merkelappen er effektiv, men den vil skape enda mer forvirring enn det vi og kloden har godt av. De eneste som profitterer på forvirring, er de som vil tjene store penger på at verdens nasjoner ikke klarer å komme frem til en politisk og juridisk bindende klimaavtale.

Dette er gamle og utprøvde taktikker. Når en klimaskeptiker forsøker å fremstille seg og sine kolleger som idealister, er vel det å skjønnmale rollespillet en smule. Det er for lengst avslørt og beskrevet hvordan karbonlobbyen i USA opprettet og støttet flere typer «tenketanker» for å angripe FNs klimapanel og klimaforskningen. De har i snart tyve år forsøkt å forhindre en global klimaavtale, og de har heller ikke lagt skjul på sin store skepsis mot et overnasjonalt organ som FN.

Metodene har ofte vært omstridte, og en av dem har vært å hevde at klimaskeptikere aldri får slippe til i media med kritikken sin. Mediearkivene viser at de knapt kan klage over å være kneblet.

DET ER forståelig at det går prestisje i en så stor og komplisert forskningsinnsats som dette. Det er knyttet svært stor prestisje til klimaforskning, og det må føles vanskelig å bli stående utenfor den generelle konsensus. Men problemet med klimaskeptikerne er at de sjelden makter å forklare oss hva vi kan bruke skepsisen deres til, derfor oppfattes den noen ganger mer som lite konstruktivt markeringsbehov enn reell kritikk.

Det vil alltid henge tvil ved skremmende globale endringer som kanskje vil tvinge oss til å oppgi livsstilen vår. Men det er ille å utnytte denne frykten for å sikre egen profitt eller posisjon. Det beste måtte være om klimaforskere på begge sider av kløften kunne bruke tiden fremover til å debattere temaet med mindre personsjikane, og med større omtanke for menneskehetens beste.

Tviler du på klimaforskningen? Si din mening!