Familiens skittentøyvask

HVEM EIER egentlig en historie? I filmen «Strengt hemmelig» haler regissør Benedicte M. Orvung sin egen grandonkel frem fra historiens skygger. Karl Marthinsen var en av Norges verste nazister under Den annen verdenskrig.

I en spesiell scene i begynnelsen av filmen møter regissøren sine sambygdinger i Mehamn i Finnmark, og forteller at hun skal lage film om den forhatte sikkerhetspolitisjefen. Noen av de fremmøtte lener seg bakover i stolene, de er skeptiske, på grensen til aggressive. De spør henne om hun er klar over hva hun gjør.

Mer enn 60 år etter sin død klarer altså en av norsk krigshistories mest nidkjære bødler å sette sitt eget opphavssted i forlegenhet igjen. Det er en vond følelse. Men burde han få hvile i fred? Burde Mehamn og Orvungs egen familie få slippe å kjenne på skammen igjen?

VERKEN Karl Marthinsen, frontkjemperen Petter Westlie, Karl Ove Knausgårds pappa eller TV-kjendisen Rolf Kirkvaag ble noen gang spurt om de ville bli offentlig eksponert som opphav til etterslektens skam.

Men skam ligger som tunge skyer i mange familier, og er alltid relevant som tema i litteratur og film. Det interessante er hvordan det virker på oss, og hvordan vi lesere/seere forholder oss til det.

Salgstallene og oppslutningen rundt Karl Ove Knausgårds bøker og private skam tyder på at lysten til å komme tett innpå en annens privatliv er påfallende. Litteraturen har fått sin egen realityserie, og i kollisjonspunktet mellom lavpannet TV og høyverdig kultur oppstår det en del dilemma. Knausgård-mania gjør at vi har et visst behov for intellektualisere kikkertendensene våre. Det trenger ikke være noe galt i det.

FOR PUBLIKUM er Benedicte Orvungs film en usedvanlig sterk fortelling, nettopp fordi det er en historie altfor mange har hatt behov for å legge lokk på. Snevet av tabu og fortrengning gjør den mer attraktiv.

Men samtidig er den pirrende på en nesten forbudt måte, fordi det dreier seg om andres skam og skyldfølelse, den som kun utspiller seg i private hus og hjem. På den ene siden er det skam som stammer fra gjennomgripende svik fra de aller nærmeste. På den andre siden gnager skyldfølelsen og maktesløsheten.

I media forsøker vi ofte å ofte å dra en grense mellom det private og det personlige. Det private er klamt og pinlig, det personlige er relevant og opplysende. Men grensene er blitt mer flytende, og det finnes ikke bastante kriterier for hva som skal skjules i kjelleren lenger. Nazismen angikk ikke bare familien Ulvung. Og i 2010 er det fremdeles vanskelig å forstå hvorfor så mange familiemedlemmer gikk hen og ble nazister.

PETTER WESTLIE var en slik gåte. Han var NS-mann og frontkjemper på tysk side under Den annen verdenskrig. Han ble etter hvert omsluttet av en historie som totalt isolerte ham fra resten av verden. Også fra hans egen sønn, journalisten Bjørn Westlie.

For sønnen ble det etter hvert en uutholdelig tanke at faren kanskje hadde vært med på å myrde jøder, og han dro selv ut på en reise i farens støvelspor for å finne det ut. Boken er Bjørn Westlies ekstremt private fortelling. Knapt noe er så privat som et forhold mellom foreldre og barn. Men samtidig er det en stor og relevant fortelling om sorg, undring og forsoning.

«Fars krig» fikk Brageprisen 2008, blant annet fordi den klarte å balansere det private og det personlige på en klok måte.

IKKE ALLE bruker den metoden. Westlie gjør sitt ytterste for å sette faren i kontekst, for å forstå det ubegripelige. Andre spikrer far til veggen, uten pardon. Karl Ove Knausgård er i ferd med å gjøre det. Komikeren Trond Kirkvaag gjorde det samme i boken «Kom ikke nærmere - jeg og far». En svært så trist fortelling om det mislykkede forholdet mellom Sjonkel Rolf og hans berømte sønn.

Både Knausgård og Kirkvaag er brutal lesning. Begge hadde fedre som påkledde seg en autoritet de verken kunne eller ønsket å gjøre seg fortjent til. Fedrene hadde et ureflektert forhold til det å være familiens diktatoriske overhode. Bruken av vold og psykisk terror er umulig å forstå, og blir heller aldri forklart. Historien blir et makabert gravskrift som er mer sjokkerende enn oppklarende.

ALLE DISSE fortellerne har et par ting felles. For det første viser de effektivt at synet på autoritet har endret seg drastisk bare i løpet av en generasjon. For det andre gjør de opprør mot eierskapet til fortellingen. De nekter å sitte alene med belastningen av en tragedie de ikke har ansvar for selv. Sånn sett er de et godt symbol på at makten over familiens skittentøyvask har flyttet på seg.

Regissør Benedicte Orvung nærmer seg stornazisten og grandonkelen Karl med en nydelig undring, som et barn. Og det er kanskje den mest respektfulle måten å nærme seg fortellingen om skammen på: Med evnen til å spørre om hvordan det hele var mulig, uten å være bastant fordømmende.

Det er ikke sikkert man får svar. Men noen ganger er det viktigste å ha motet til å spørre.

Hvordan balanserer man det private og det personlige? Si din mening her.