De selvrettferdiges kunst
Vi har fått en ny type politikere med krenkelsen som litterær inspirasjon.
Bilder
-
SINT PÅ JENS: Karita Bekkemellem skriver ikke særlig pent om politiske kolleger i selvbiografien «Mitt røde hjerte». Før hun skrev boken, fikk hun gode råd av Eli Hagen. SIV DOLMEN (Foto)
- Publisert: 04.nov.2009 07:00
- Oppdatert: 04.nov.2009 06:36
I SELVBIOGRAFIEN «Mitt røde hjerte» beskriver tidligere arbeiderpartipolitiker Karita Bekkemellem en episode som utspilte seg da hun kom tilbake på Stortinget etter at Jens Stoltenberg hadde gitt henne sparken som statsråd: Der sto nestleder Helga Pedersen. Hun snudde seg vekk. Ville ikke hilse.
Alle kan lese underteksten her: Karita var nedbrutt og utstøtt, Jens og Helga var arrogante og kalde og avvisende. I TV-debatter og intervjuer sier Pedersen at hun slett ikke mente å la være å hilse, at hun husker det annerledes.
Der står saken. Og slik er essensen i Bekkemellems selvbiografi «Mitt røde hjerte»: Jens er feig. Helga hilste ikke. Og politikken er ellers hard og brutal.
Så hva annet er nytt?
DET LIGGER ET litterært ubehag her. Olav Njølstad er tidligere forsvarsminister Jens Chr. Hauges biograf. Han sier til Aftenposten: «Pikanterier som overhodet ikke er viet mye plass i bøkene og ikke er veldig viktige blåses opp uten sans for sammenheng og proporsjoner».
Det har han helt rett i. Det er slik både forfatter og forlag selger biografiene sine. Historien om Bekkemellems vanskelige forhold til Jens er bare små avsnitt i en bok på 231 sider. Men formuleringene er bevisst hentet ut fordi de er enkle å lage titler av, og problemstillingen er så pikant at den egner seg perfekt for talkshow av alle typer.
DEN AMERIKANSKE sosiologen og forfatteren Richard Sennett skrev boken «The Fall of Public Man» i 1977, og ut av den veltet et nytt begrep: «Intimitetstyranniet».
Sennett definerer intimitetstyranni som «personfokusering som et ødeleggende trekk ved det moderne samfunnsliv». Han mener vi har forlatt balansen mellom det private og det offentlige liv som fantes i det kapitalistiske samfunns begynnelse. Den gang var det en balanse mellom et upersonlig område der folk kunne uttrykke synspunkter for offent-ligheten og et personlig område der de kunne uttrykke private følelser.
I dag er holdningen at sosial mening skapes av følelsene til individuelle mennesker. Det er politikerens personlighet som avgjør vår stemme, ikke klassetilhørighet, partiprogram eller religion. Dette tilslører makt, mener Sennett.
DENNE GRADVISE endringen kan vi lese ut av selvbiografiene her i Norge. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland skrev om sønnens selvmord. Anne Enger Lahnstein skrev om sønnens sykdom. Reiulf Steen nærmet seg en viss «episode» med Gro Harlem Brundtland etter et møte sent på kveld. Valgerd Svarstad Haugland skrev forbitret om Bondeviks avvisning.
Men tonen i disse bøkene var ikke selvmedlidende eller fordømmende. Det overordnede fokuset var politikk, og selvrettferdighet var mer eller mindre bra forkledd.
Men noe har skjedd. Frp-leder Carl I. Hagen brukte selvbiografien sin («Ærlig talt», 2007) til å beskrive motstandere som idioter og maktsyke drittsekker. Hans fru Eli skrev sitt selvopplevde opus «Gift med Carl» (2006) i samme giftige tone. Hun ble blant annet hyppig sitert for måten hun beskrev Erna Solbergs utseende på. Det var et foreløpig biografimessig lavmål, tror jeg vi kan si.
Senere har det kommet frem at det var Eli Hagen som ga Bekkemellem råd i skriveprosessen. For eksempel: «Du kan gjerne overdrive litt».
Å SKRIVE om krenkelse er enkel selv-medisinering. Det er som å sniffe lim, det gjør forfatteren blind og leseren uvel.
Det er vanskelig å forholde seg til den krenkede, for krenkelsen blir i seg selv et skjold mot forsøk på rasjonell forklaring eller velment beklagelse. Krenkelsen står igjen som selve definisjonspunktet som biografien roterer rundt. I dette ligger også at innsikten i egne tabber og feil svekkes, og skriveprosessen dirigeres av maksimet: « Jeg har rett, alle andre har feil, ».
Det er et dårlig utgangspunkt for politikk, og et virkelig dårlig utgangspunkt for en politisk selvbiografi.
HVEM HILSTE PÅ HVEM? Og hvorfor i all verden skal vi bry oss om det? Og hva blir Bekkemellems ettermæle? Homopolitikken og omsorgen for innvandrerkvinner, alt det viktige politiske arbeidet hun gjorde forsvinner i det svarte, selvmedlidende hullet. Og leseren er nødt til å ta standpunkt til den ene altoverskyggende og definerende ubetydeligheten: Hilste Helga?
Hvilke politikertyper får vi av dette? Hver gang en omstridt statsråd får problemer, får vi selvrettferdig gråt istedenfor fortrolig samtale? Får vi talkshow-syt istedenfor kompromiss?
Oppmerksomheten Bekkemellem har fått er trolig et hint til flere politikere om at det er et godt marked for denne typen selvbiografier. Det kommer nok flere. Bortsett fra å avsløre en viss grad av forfengelighet og politiske spilleferdigheter vil de trolig være gjespende uinteressante.
Om enn ikke helt uten underholdningsverdi.
Er vi i ferd med å få selvrettferdige og sytete politikere i Norge? Si din mening:
Kommentarer
"De selvrettferdige"
Diskuter: De selvrettferdiges kunst
Og da møtes man ofte av slike bedrevitere som, gjerne fordi vedkommende som varsler kanskje hadde en god posisjon før, - ikke føler for å være medmenneskelig, men isteden umiddelbart trekker konklusjonen at det må være offeret som bare er "sytete", prøver å få oppmerksomhet osv.
Frode Bjerkestrand - har du aldri opplevd å vite at noen er en drittsekk - men å være uten materiale til å overbevise verden om det? Man skulle jo tro det var en situasjon nettopp journalister kjenner til - det er en del av journalistenes jobb å ikke kjøpe den lette konklusjonen da. Det er plenty av forståelse og moder Theresa-øyeblikk så lenge det er snakk om sympati for noen som alltid har vært på bunn og motstanderen er en grå masse som "samfunnet", "narkotikaen" el.l., Når det derimot kanskje koster noe å høre på "sytet" ved at man da selv må stille seg i opposisjon til konkrete personer med makt - ja da er det påfallende mange som frigjør seg selv ved å kalle det syt.
Diskuter: De selvrettferdiges kunst
Diskuter: De selvrettferdiges kunst
Snart får vi vel en selvbiografi med bilde av forfatterens navle på bokomslaget... hyperinteressant, du :-)
At vår statsminister kanskje er konfliktsky og feig i personlige relasjoner, kan være av interesse å lese, men mye av det andre blir bare selvmedlidende, egosentrert lysegult vann. Og Helga sin hilsing, eller ei, er vel totalt uinteressant - en noksagt som vi har glemt om kort tid.
De selvrettferdiges kunst?
"Er vi i ferd med å få selvrettferdige og sytete politikere i Norge? Si din mening"
Det er vel også personfokusering godt nok? Eventuelt gruppefokusering, men poenget blir mye det samme: Er Jens feig? Er politikerne sytete? Det blir fokus på personer og ikke på saker.
I stedet for å peke på det underliggende problemet, nemlig hvorfor det norske offentlige ordskiftet har utviklet seg fra en rimelig saklig meningsutveksling til organisert bygdesladder.
Bjerkestrand er inne på det. Men han bagatelliserer vel medias rolle. Slik jeg leser kommentaren, blir de nærmest lurt av smarte forlagsfolk til å formidle de mest sladderaktige bagatellene. Tja.
Hvem som i siste instans skal få ansvaret for sniktabloidiseringen av den norske offentligheten gjennom de siste tiårene er en diskusjon som blir for lang for en kommentar som dette. Når det gjelder Bekkmellems bok er nok alle like gode: Forfatteren, forlagets PR-avdeling OG media?
Hvorfor? Fordi det her er penger å tjene.
Og hvorfor er det penger å tjene? Fordi det er dette flertallet vil ha.
Er det så "folk flest" det er noe i veien med? Å påstå noe sånt blir litt for tullete. Folk er folk og vi kan vel alle fra tid til annen falle for fristelen til å hygge oss med litt sladder.
Da er det større grunn til å kritisere Bekkemellem, hennes forlag og medie-Norge. Litt sladder og skadefryd over en kopp kaffe eller et glass øl er kanskje mer en slags psykologisk sikkerhetsventil for den enkelte. Men når denne sladderen blir satt i system i den hensikt å tjene penger, da lukter det ikke godt.
Tilgi dem ikke, thi de vet hva de gjør?
Diskuter: De selvrettferdiges kunst
Diskuter: De selvrettferdiges kunst
Diskuter: De selvrettferdiges kunst
Jeg vil foreslå atter en tilnærmingsvinkel: at dette gjelder infantilisering. Pressen er blitt en slags mamma, som man løper til for å få trøst etter enhver ubehagelighet på lekeplassen. Mamma stiller ikke ubehagelige spørsmål om hvem det var som egentlig slo først, men stryker deg over håret likevel og forteller at du er gulljenten hennes og vil alltid være det.
Dessuten: det er helt sikkert noen i regjeringen eller embetsverket som følte seg dårlig behandlet av Bekkemellem, at hun ikke hilste på dem en vakker dag, og så videre. Kan de værsågod skrive en sytebok om hvor fæl hun var, slik at Bekkemellem kan oppleve hvordan det føles? "If you can't take it, don't hand it out".
Diskuter: De selvrettferdiges kunst
En politiker som ikke vil forandre på både det ene og andre, selv det som er bra, men ikke fantastisk(!) - er ingen politiker.
Så hva skjer da når samfunnet går sånn rimelig greit (og grensen for det er langt lavere enn folk flest er klar over)? Jo, da kan man sette seg godt til rette på rompen og si "stødig kurs"...eller man kan ha ambisjoner om å gjøre det enda bedre (dvs. "syt").
I valget mellom behagelig middelmådighet og å ta risikoen involvert i å skape noe enda bedre er status quo å foretrekke for det store flertall.
Diskuter: De selvrettferdiges kunst
Å si mot henne blir bare å gjøre henne til et enda større offer, og hverken Stoltenberg eller andre hun har gitt det glatte lag i boka, har noe å vinne på å ta til motmæle - Bekkemellem har vunnet diskusjonen før den er startet.
Man kan vel rett og slett kalle det hersketeknikk: Å knuge til seg offerrollen slik hun gjør er å legge beslag på/forlange empati, og å si mot henne blir nærmest automatisk umoralsk og uempatisk. Og media elsker det...
For ordens skyld: Bekkemellom er ikke noe offer. Hun er en meget profesjonell politiker, en flink retoriker og en manipulerende råtass på lik linje med andre politikere. Ingen av dem er skjøre sjeler. Det er nå min ærlige mening. Jeg synes ikke synd på folk det ikke er synd på, uansett hvor stakkarslig de framstiller seg.
Din kommentar
Søk i skattelistene Topplister
Karita Bekkemellem
- Norsk politiker (Ap), født 1965. Fem perioder på Stortinget.
- Var statsråd i Barne- og familiede-partementet (2000-2001) og Barne- og likestillingsdepartementet (2005 – 2007).
- I dag administrerende direktør i Le-gemiddelindustriforeningen. Program-leder på talkshowet Studio 5 på kana-len FEM.
- Skilt, to barn, nå gift med Stein Røsberg.
3 mest leste artikler »
-
Ble sendt hjem til søppelhaug
Alvorlig syk mann ble sendt hjem til dette huset. Sykehuset tar ikke selvkritikk.
-
Vestlandet på Google-kartet
Vestlandet er for alvor satt på Google-kartet. Se bildene her.
Siste lokalt
-
Hvem jager Google med lystergaffel?
Hvem er mennene som løper etter bilen fra Google Street View i Bergen? 0
-
Slo samboer med jernstang
Kvinnen ble grovt mishandlet i fem år.
-
Politiet tar frem pisken
Bot for tomgangskjøring og bruk av sambruksfelt uten lov. 26
-
Økt volum, lavere gevinst
Men Sparebanken Sogn og Fjordane er fornøyd med fjoråret.
-
Full utrykning til handleveskebrann
Kvinnen i 60-årene fikk selv slukket flammene fra trillevesken på Nordås.
På forsiden nå
- 19:52 Mjeldes igjen
- 19:13 Hvem jager Google med lystergaffel?
- 18:36 Slo samboer med jernstang
- 18:14 Politiet tar frem pisken
- 18:08 Økt volum, lavere gevinst
- 17:24 Full utrykning til handleveskebrann
- 17:07 Krasj på Minde
- 16:44 Innbrudd i Griegpark
- 16:17 Branns sesongkortsvikt
- 16:16 - Hvem satte fyr på seilbåten?
Siste Kommentarer
Diskuter: De selvrettferdiges kunst
Diskuter: De selvrettferdiges kunst
Diskuter: De selvrettferdiges kunst
Se alle innlegg