ENDELIG ER DET FOTBALL-VM. I fire år har vi savnet fotballens magiske yppersteprester på verdens eneste femstjerners landslag. Det er den melankolske lengselen som kun kan uttrykkes på brasiliansk-portugisisk, og som staves og uttales sånn: «saudade» («saodadji»).
Brasil har gått fra forkomment u-land til en av verdens politiske stormakter på under 30 år. Mye tyder på at Brasils fotball utvikler seg synkront med nasjonens økonomiske vekst.
Brasiliansk fotball har gått fra desperat sulten, aggressiv og teknisk fullkommen underholdning, til maskinpreget euro-fussball, med megasponsede gigastjerner som bare glimtvis drister seg til en overstegsfinte.
Bare tre av landslagstrener Carlos Dungas 23 spillere spiller i Brasil. De andre er tungt gasjerte i Italia, Spania, Frankrike, Hellas, Tyskland, Tyrkia og England. Der har du Brasil i globaliseringens tidsalder.
I MARS 1985 satt vi på lokale barer i storbyen Belo Horizonte og fulgte et utrolig drama på fjernsyn. Folk hauket og gråt og kommenterte høylytt. For en gangs skyld handlet det ikke om fotball.
Brasil hadde endelig en demokratisk valgt president, etter 21 år med miserabelt og brutalt militærdiktatur. I disse årene hadde regimet «valgt» sine egne presidenter, som regel sveiseblinde eks-generaler med betydelig mangel på politisk kunnskap og erfaring.
Brasil var klar for «A nova república» (Den nye republikken), og hedersmannen og regimekritikeren Tancredo Neves skulle bli nasjonens første «rene» president. Men på dagen før selve innsettingsseremonien ble den 75 år gamle vismannen grovt felt på oppløpet av alvorlige og obskure infeksjoner.
Sykdomsforløpet ble kringkastet in extenso. Det var som om skjebnen aldri ville tillate at Brasil tok steget opp fra grøften. Tancredo døde 21. april det året - uten å bli president.
Det lovet ikke bra.
MEN BRASIL har aldri vært disponert for langvarig tungsinn, og etter noen innledende runder med skandaler og korrupsjon på øverste nivå, var det duket for mannen med initialene FHC; Fernando Henrique Cardoso.
Da FHC var finansminister i 1994, innførte han «Plano real», en gjennomgripende reform for å fjerne 40 år med galopperende inflasjon. FHC byttet ut den gamle valutaen cruzeiro med real, og svinebandt den til dollarkursen.
Han brukte presidenttiden sin til omfattende privatisering av tungdrevne statsselskap. Reformene gjorde brasiliansk økonomi mer forutsigbar, og var stort sett vellykket. FHC gikk inn i politikkens solnedgang til høflig applaus etter to perioder som president.
I JANUAR I ÅR ble Luiz Inácio Lula da Silva æret med utmerkelsen «Global Statesman» ved World Economic Forum i Davos. Utmerkelsen er et bevis på at president Lula har håndtert Brasils nye rolle som global liberospiller på anstendig måte.
Han er blitt bestevenn med Hugo Chávez i Venezuela, uten å havne i alvorlig uføre med USA. For tre uker siden var han i møte med Irans åndelige leder Ayatollah Khamenei i Teheran, for å sikre at atomavtalen med Tyrkia og Iran gikk i boks.
Lulas «sør-sør-doktrine» går ut på å etablere allianser på den sørlige halvkule som motmakt til amerikanernes dominans på den nordlige. Så langt har den vært en skjør suksess, og den har satt Lula i stand til å operere med troverdighet i det krevende politiske og ideologiske terrenget mellom USA og Amerikas fiender.
LULA HAR OGSÅ FÅTT æren for at Brasil ligner et økonomisk mirakel. Nasjonaløkonomien kom uskadet fra finanskrisen i fjor. Nesten en million nye jobber ble skapt i løpet av årets første fire måneder. The Economist tror Brasil kan nå en økonomisk vekst på syv prosent i år, det beste resultatet på hjemmebane siden 1986.
Bak denne utviklingen ligger en seig og selvbevisst politikk. Da Lula kom til makten i 2002 innførte han programmet «Fome Zero» (null sult), en plan for å utrydde matmangel i Brasil. Han opprettet «Bolsa Familia» som en pengestøtte til fattige. Han startet et statlig investeringsprogram for å akselerere vekst, med et budsjett på 353 milliarder dollar.
LULAS FØRSTE REGJERING oppnådde budsjettoverskudd allerede i de første to årene. I 2005 kunne Brasil betale siste rest av sin gjeld til Det internasjonale pengefondet, to år før fristen. Brasil er en betydelig råvareleverandør, og går nå med overskudd på handelsbalansen med utlandet.
Denne politisk-økonomiske suksesshistorien har hatt stor smitteeffekt på landets nasjonale symboler. Til og med landslaget har sett nødvendigheten av å opptre langsiktig og forutsigbart. Ta hensyn til budsjett, sponsorer og investorer. Ikke mer hårreisende dribling ved femmeteren. Slutt på fomling ved egen bunnlinje.
LULA LEVER, men sambafotballen erdød. Det er selve ideen om brasiliansk fotball vi er så forelsket i. Det som forfører oss er historien, auraen, musikken, bruset fra en halvliter Brahma og den fantastiske lyden fra slagverksseksjonene (baterías) som spiller gyngende batucadas på tribunen.
Mens europeiske fans står og brøler unevnelige ting om kjønnsdeler og motstandernes mødre, står brasilianerne og kverner unisont på kjærlighetens budskap; på den ubegrensede begeistringen for «a selecção» (de utvalgte).
I OKTOBERer det presidentvalg i Brasil. Lula har avtjent sine to perioder, og gir seg på mange måter mens han er på topp.
Fattiggutten fra delstaten Pernambuco vil gå inn i historien som Brasils største president, til tross for mistanker om ukritisk omgang med cachaça (sukkerrørsbrennevin) og offentlige midler. Intet vil glede Lula mer enn at Brasil tar hjem sitt sjette mesterskap under VM-finalen i Sør-Afrika den 11. juli.
På mange måter fortjener han det.
Synspunkter? Si din mening her.
KOMMENTARER Våre regler