Tragediens ironi

For tre uker siden markerte London seksårsdagen for angrepet på undergrunnsbanen 7. juli 2005. Nå vil Oslo ha sin egen hjerteskjærende minnedag hvert år fremover.

I 20 år har jeg levd med talløse bomber i London, bomber fra IRA, nynazister og islamister. Likevel var det noe særlig forferdende ved Anders Behring Breiviks morderiske berserkgang gjennom Oslo og Utøya, denne blandingen av tankeløshet og kald brutalitet.

Tvillingsjeler

Kanskje var det ikke til å unngå at massakren først ble antatt å være utført av islamister. For noen bærer all terrorisme i dag merkelappen «muslimsk», og de ønsker knapt å sjekke nærmere. Ironien er ikke bare at Breiviks islamhat førte til en terrorhandling mange tok for å være islamistisk, men også at nettopp den islamske jihadisten er det nærmeste vi kommer hans tvillingsjel.

Skulle Norge nå bli mer lukket, illiberalt og paranoid, styrker det ikke sikkerheten, men det gir Anders Behring Breivik en seier.

Jihadister ser på seg selv som politiske soldater som slår tilbake med terror mot vestens innblanding i muslimske anliggender. Breivik tror han driver krig mot muslimenes overtakelse av det kristne Europa. Begge bruker språket fra forestillingen om et «Clash of Civilizations» for å begrunne sine uhyrligheter.

I en viss forstand drives de til handling av en pervertert ideologi. Men i ingen av tilfellene snakker vi om politiske handlinger i noen tradisjonell forstand. Det som forener Breivik og jihadistene, er en tilfeldig, nihilistisk vold som tross all retorikken er frakoblet en egentlig politisk sak.

Da Taimour Abdulwahab al-Abdaly i fjor prøvde å sprenge seg selv i luften blant julehandlende svensker i Stockholm, men mislyktes i å drepe andre enn seg selv, skrev jeg i Expressen at «første punkt må være å flatt avvise at aksjonen skulle være et svar - om enn pervertert - på noe slags politisk klagemål». Bomben i Stockholm var like lite et svar på (reelle eller innbilte) overgrep mot muslimer, som bomben i Oklahoma City i 1995 var et svar på (angivelig) onde handlinger utført av USAs føderale regjering. Al-Abdaly, skrev jeg, «ser ikke ut til å ha vært drevet av politisk sinne, men mer av et hat mot verden rundt seg og en total likegyldighet overfor konsekvensene av sine handlinger. Uansett hvor langt du strekker begrepet politisk, er det umulig å se hvordan det å drepe dusiner av vanlige folk på julehandel kan være politikk».

Dette har vært sant for alle islamistiske bomber. Det var sant for bomben i Oklahoma City. Og det samme gjelder Utøya-massakren.

Desperat og pervertert leting

Mer enn av en politisk ideologi, synes både Breivik og jihadistene å være drevet av desperat og pervertert leting etter en egen identitet, et søk igangsatt av kulturell paranoia, selvmedlidenhet og en klaustrofobisk følelse av å være et offer.

Islamistene ønsker å gjenskape et «autentisk» islam, som aldri har eksistert, og å tvinge sine forestiller på alle andre muslimer. Anders Behring Breivik vil skape et «autentisk» kristent Europa, som heller aldri har eksistert, renset for muslimsk forurensing. Hans bruk av det røde tempelridderkorset tyder på at han har lært kristendom ved å lese Dan Brown.

Alt dette gjør Breiviks angrep på multikulturalismen ironisk. Multikulturalisme har de siste årene fått to betydninger som sjelden holdes fra hverandre. Begrepet refererer til et samfunn som blir mangfoldig av masseinnvandring, men også til politikken som trengs for å håndtere en slik ny situasjon. Problemet med slik politikk er at hvis man tvinger folk inn i etniske og kulturelle båser, undergraver man det som er verdifullt ved mangfold og svekker det felles borgerskapet som idé.

Jeg har lenge vært en forsvarer av mangfold men en kritiker av multikulturalisme. Breivik, derimot, er mot mangfold nettopp fordi han heller vil putte folk i båser. Ironien her er at Breivik - tross alt sitt hat mot multikulturalismen - også har forestillinger om identitet og kulturell ulikhet til felles med multikulturalismen. Også her likner han jihadisten.

Forakt for det åpne samfunn

Det kanskje viktigste fellestrekket mellom Anders Behring Breivik og jihadistene er at de begge forakter ideen om åpne, liberale samfunn, skapt av debatt, dialog og brytning mellom ulike verdier og interesser. Derfor er det så viktig å avvise dem som nå hevder at lærdommen av det som har skjedd, er at Norge er blitt et for åpent, liberalt og tolerant land, uten tilstrekkelige sikkerhetstiltak og med manglende årvåkenhet for at tragedier som denne kan skje.

Over de siste ti årene har responsen på islamsk jihadisme i Storbritannia, USA og andre steder vært en tiltakende følelse av frykt som har gjort det lettere for myndighetene å øke overvåkningen, gi politiet enda videre fullmakter og begrense ytringsfriheten. Krigen mot terror har også gitt oss uhyrligheter som fangeleiren i Guantánamo. Ved å trampe ned grunnleggende menneskerettigheter har vestlige ledere hjulpet terroristene til å nå sine mål.

Det samme må ikke skje etter terroren i Oslo og på Utøya. Norges relative åpenhet og liberale grunnholdning er blant landets beste kvaliteter.

Skulle Norge nå bli mer lukket, illiberalt og paranoid, styrker det ikke sikkerheten, men det gir Anders Behring Breivik en seier.

Diskuter saken under: