Spansksyke i Mexico

Meksikanerne har fått nok av narkokrigen, og er redde for sitt eget språk.

I Cuernevacahar jeg bedrevet intense spanskstudier i mange uker. Nå snakker jeg språket flytende og elegant, bortsett fra... at det er en stor løgn.

Har du møtt folk som liker å fortelle hvor enkelt det er å lære spansk? I så fall, snu ryggen til og gå bort. De som sier sånt har kanskje hørt det av naboen, som greide å bestille seg en sangria sent på kvelden i Las Palmas.

Spansk flommer over av logiske og ulogiske regler, og uregelmessige verb. Samme ord bøyes og brekkes for alle tenkelige situasjoner og tider, til de ikke lenger har en bokstav til felles med sitt eget opphav.

Her omdagen plumpet min lærerinne ut med noe. Hvis spansk ikke allerede hadde vært hennes morsmål, så ville hun aldri vært kapabel til å lære seg språket, sa hun. Litt av en oppmuntring, tenkte jeg. Pedagogen jeg betaler i dyre dommer fortsatte: Folk her tør knapt skrive brev, eposter eller meldinger til hverandre. Hvorfor tror du de fleste skiltene og plakatene du ser rundt i byen er skrevet med blokkbokstaver?

Jeg hadde observert fenomenet, men ante ikke årsaken. Det er fordi de slipper unna masse regler hvis de skriver med blokkbokstaver. Slik slipper de å vise at de ikke behersker reglene i sitt eget språk.

For å læreet nytt språk må man være ydmyk og tålmodig. Jeg har til og med skrevet meg på en liste for såkalte intercambios. Det er møter med lokale som vil praktisere engelsk. De retter på din spansk, du retter på deres engelsk, det er dealen.

Personen jeg møtte var en ung kvinne ved navn Lupita. Hun virket forfjamset da jeg kom. Senere kom det fram at hun hadde ventet å møte en kvinne. Sekretæren må ha rotet det til med navnene.

Uansett, Lupita og jeg kom godt overens. Hun studerer juss, men er deprimert over tanken på å bli et tannhjul i Mexicos korrupte rettssystem. Dessuten har hun ikke penger til å betale lærerne for gode eksamenspapirer, og betale må man.

Vi ble sittende å jabbe og drikke øl i mange timer. Etter at jeg hadde skjenket henne ganske full, spurte Lupita om jeg hadde lyst til å bli med henne hjem - til kjæresten. Det var noe i situasjonen som ikke stemte, men jeg sa ja.

En halv timesenere gikk vi gjennom et av byens verste strøk. Slitne rønner og mennesker med alskens problemer fulgte oss med øynene. På veien advarte Lupita meg. Kjæresten Roberto hadde et narkoproblem. «Han sier han går på avrusning. Men jeg er ikke sikker». Nå skjønte jeg hvorfor denne unge studenten virket så sliten og utenfor.

Alt sollys var borte når vi entret Robertos leilighet. Moren var heldigvis ikke hjemme. Jeg tror Roberto nettopp hadde satt en sprøyte heroin. Han lå i sofaen og så en amerikansk film. Den handlet om vampyrer som tok over en liten by i Alaska. Blodet sprutet til alle kanter, men Roberto var så kraftløs at han knapt greide å løfte fjernkontrollen. Han snakket som en meksikaner i en gammel film som ble kjørt med halv hastighet, og beveget seg enda litt saktere. Det tok ham en time å spise tre tacos.

Nå fikk jegbekreftet noe jeg allerede hadde tenkt. Det er narkokrig i Cuernevaca og mange andre meksikanske byer, hundrevis av mil unna alle grenselinjer. Hvorfor? Fordi det finnes et stort indre market.

Meksikanske myndigheter vil gjerne at folk skal tro at amerikanerne tar imot all dopen, og at alle meksikanere som drepes er narcos. Begge deler er løgn, og det begynner å gå opp for mange.

Mexicos krig mot narko har spredd seg til hele landet, også til den tidligere så stille provinshovedstaden Cuernevava, en times kjøring sør fra Mexico City. Ja, Cuernevaca er faktisk nylig blitt sentrum for et nasjonalt folkeopprør. Javier Sicilia, en av landets mest kjente poeter, leder an i demonstrasjonene og aksjonene.

Bakgrunnen er at hans sønn Juan Francisco Sicilia Ortega (24) for drøyt to uker siden ble funnet henrettet på narkovis - bundet på hender og føtter, torturert og kvalt - sammen med seks andre personer i en parkert Honda Civic. Alle var barndomsvenner og normale middelklassegutter uten kriminelle rulleblad.

Krigen mot narkohar krevd mange tusen uskyldige ofre. Politikere har skjønt at bevegelsen må tas på alvor. Ministere og politisjefer her i staten Morelos har fått sparken. Nervøsiteten for opprøret merkes langt inn i presidentpalasset Los Pinas i Mexico City.

Hvordan skal den egentlig vinnes? Antallet drepte i Mexico har eksplodert, etter at titusener av soldater ble satt på jobben, uten at de har adekvat trening eller utstyr.

Det finnes ingen mål eller linjer som definerer seier i krigen mot narko. Grensene er flytende. Krigen er en evig krig for evig fred. Det gjør ikke saken bedre at mange av de som skal bekjempe narkokartellene, innen hæren, politiet og politikken, er i lommen på sine fiender. Man kan skjønne at folk har fått nok av det de ikke kaller en guerra civil (borgerkrig), men en guerra imbecil (idiotkrig).

På en måtedeltar jeg i sistnevnte kategori. Det finnes ingen presise mål for når man har vunnet krigen mot narko - eller for når man kan spansk. Jeg håper jeg en av disse dagene våkner opp, rister på hodet, og snakker språket med mucho gusto.

Slik sett lever både jeg og president Felipe Calderón i vår egen verden av urealistiske drømmer.

Si din mening i kommentarfeltet under!

Les også

KOMMENTARER Våre regler

Debatten vil bli moderert i ettertid

Siste fra Kommentar

«Ved alltid å luske på filttøfler, blir vi ekstra små»

I dag slipper Nei til EU rapporten «Alternativer til dagens EØS-avtale».

Pressens skattesmell

Norske redaktører klarte ikke motstå fristelsen om å lage klikkbar underholdning av skattelistene. Dermed ble samfunnet vårt litt mer lukket. 

Svikeren

Jeg, Bjørneboe og Breivik har frelserkomplekset og svikerforestillingen felles; der vi er ulike er i vår identifikasjon av fienden.

Skattevalget

Byrådet tror de skal vinne valget på å fjerne eiendomsskatten, opposisjonen på å øke den. En av partene vil bli skuffet.

La folk få styre byen sin

Den 12. september er det kommunevalg. BT har bedt listetoppene til de viktigste partiene i Bergen fortelle om de tre største utfordringene for byen – og hva de vil gjøre med dem. Tekstene er skrevet før 22. juli, og presenteres i uendret form. I dag: Torstein Dahle (Rødt).

I lilla buss gjennom Skoddeheimen

Eg hadde tenkt å skrive noko lett og artig om TVNorge-serien «Gøy på landet». Så såg eg filmatiseringa av boka « Få meg på, for faen».

Relaterte bilder

FOTO: MARVIN HALLERAKER