Når prinsippene vakler

En rettssak er en glimrende mulighet til et oppgjør med det multikulturalistiske regimet. Målet er ikke å vinne saken, men å generere sympatisører til vår bevegelse, skriver Utøya-drapsmann Anders Behring Breivik.

Planen hans er å bruke rettsoppgjøret som en Pr-kampanje mot kulturmarxisme og muslimsk overtakelse. Terroristen ser for seg et massivt sceneshow, og forslag til replikker ligger allerede klar i hans 1500 sider lange manifest.

Åpenbart dilemma

Breiviks pr-plan illustrerer det åpenbare dilemmaet som pressen har følt på denne siste absurde uken, og som tingrettsdommer Kim Heger fikk erfare under fengslingsmøtet på mandag.

Breiviks pr-plan illustrerer det åpenbare dilemmaet som pressen har følt på denne siste absurde uken

Ved å følge normale prosedyrer risikerer vi å oppfylle terroristens groteske ønsker om en talerstol. Ved å gjøre unntak, risikerer vi å bryte vi med våre prinsipper, noe som også er i tråd med hans mål. Et klassisk catch 22.

Oslo tingretts svar var å lukke fengslingsmøtet. Et slikt unntak fra normal praksis vil også være mulig under rettssaken, noe flere har tatt til orde for.

Kanskje vi bør se på 22/7 som en naturkatastrofe og ikke som noe forårsaket av et medmenneske. Vi må kunne tenke på dette som en eksepsjonell sak, og at vi kan behandle den som noe spesielt, sier sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen.

Sto og måpte

Utenfor fengslingsmøtet sto utenlandske journalister og måpte. Har naiviteten i dette landet ingen grenser? Hvordan skal et slikt monster håndteres uten dødsstraff? Er det sant at han kun risikerer 21 års fengsel?

Breivik er foreløpig siktet etter terrorparagrafen, som har en strafferamme på 21 år. Hvis han blir tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten, øker maksimumsstraffen til 30 år.

Det er ikke bare utenlandske reportere som har reagert på det skrikende misforholdet mellom forbrytelse og straff etter massakren på Utøya. 21 år virker usselt og betydningsløst, og for første gang siden landssvikoppgjøret etter krigen blir det mumlet om dødsstraff i Norge.

Utover en eventuelt symbolsk betydning, spiller strafferammen i praksis liten rolle. For det første fordi Breivik sannsynligvis vil bli idømt forvaring, noe som kan få ham sperret inne på anstalt resten av livet.

Kommer til kort

For det andre fordi klassisk forståelse av straff kommer til kort i møte med slike terrorhandlinger.

... klassisk forståelse av straff kommer til kort i møte med slike terrorhandlinger

Den dominerende begrunnelse for straff i dag er at allmennheten skal avskrekkes fra å begå tilsvarende lovbrudd ved å bli minnet om konsekvensene. Dette er åpenbart ikke treffende for potensielle terrorister drevet av skrudd ideologi, som neppe lar seg skremme av utsiktene til et lengre fengselsopphold. 50- og 60-tallets behandlingsteorier strider nærmest mot den alminnelige rettsfølelse i denne saken. Er det egentlig mulig å rehabilitere noen som har gjort noe slikt, og er det virkelig et mål at han skal reintegreres i samfunnet?

Da står vi igjen med rettferdighet og proporsjonalitet. Men ingen pragmatisk reaksjon fra det norske rettssystemet kan veie opp for uretten ved å massakrere uskyldige ungdommer. 

Et rettsoppgjør må altså handle om noe annet enn straffeutmåling.

Oppgjørsbølge

Tilfellet Breivik er heldigvis unikt, men det skorter ikke på bestialske drapsmenn i verdenshistorien.

De siste tiårene har vi sett en global oppgjørsbølge etter folkemord og massakrer. Bølgen av sannhetskommisjoner og rettssaker startet i Sør-Amerika på 1980-tallet, og har fortsatt helt frem til rettssaken mot Pol Pots kamerater i Røde Khmer i juni i år.

Disse sakene handler ikke primært om hevn eller straff. Å veie opp for urett står stadig sterkere. Det handler om å unngå den ugne fornemmelsen ved at Osama bin Laden ble likvidert og dumpet på havbunnen. Det handler om at rettsoppgjør er terapeutisk viktig for en nasjon, å gi ofrene en plass i prosessen, å bekrefte normer og stadfeste skillet mellom rett og galt.

På samme måte kan man betrakte funksjonen av en rettssak etter Utøya-massakren.

Åpenhet har vært den siste ukens viktigste stikkord. Stoltenberg sa det, Kronprinsen sa det, Voltaire har sagt det, og Fabian Stang sa det slik: - Vi skal straffe morderen med mer åpenhet og mer demokrati.

Møtet med ondskapen

Samtidig gravde politiet i straffeprosessloven for å finne en hjemmel for å lukke fengslingsmøtet. Samtidig blir Breiviks advokat skjelt ut fordi han forsvarer et monster. Samtidig vil søkemotoren Google gjøre det vanskeligere for ekstremister å spre propaganda ved å endre rangeringen av søkeresultater. Samtidig vil PST ha skjerpet terrorlov og mandat til økt overvåking. Samtidig oppfordres det til å hacke Breiviks manifest for å endre innholdet. Og samtidig som åpenhetsmantraet går i alle kanaler, argumenterer Thomas Hylland Eriksen for at det skal arrangeres en egen type rettssak for Anders Behring Breivik.

Vi så det samme ved krigsoppgjørets gjeninnføring av dødsstraff og summariske henrettelser på Sverresborg festning: Prinsippene vakler i møte med ondskap.

La oss legge til grunn at det er viktigere enn noen gang å være prinsipiell i møte med en sak som Utøya-massakren. Og la oss legge til grunn at et rettsoppgjør skal virke som terapi for en hel nasjon, og at målet faktisk er å straffe drapsmannen med åpenhet og demokrati. Da er det vanskelig å akseptere et lukket og spesialtilpasset rettsoppgjør.

Folk frykter at rettssaken skal bli kuppet av et propagandashow i Breiviks regi. Men oppgjøret med massemorderen blir like lite vårt hvis det blir gjort utilgjengelig.

Diskuter saken under: