GJØR DET NOE med kunstnerne og deres holdning til kunsten når de i stadig større grad knyttes til begrep som kulturnæring og kulturbasert næringsliv? Det synes i hvert fall å gjøre noe med kulturforskerne. Med optimisme skildrer de kulturnæringenes samfunnsmessige betydning og potensial. Samtidig påpeker flere av dem på nærmest normativt vis behovet for holdningsendring blant kunstnerne for at et slikt potensial skal kunne realiseres.
Dette fremkommer i en rapport kulturforsker Sigrid Røyseng ved Handelshøyskolen BI nettopp har publisert. Hun har analysert de kulturelle forestillingene som kommer til uttrykk i 28 norske forsknings- og utredningstekster, og legger frem sine funn i «Kunstnere i kulturnæringenes tidsalder». Hun ser kulturnæringsperspektivet som et produkt av det siste tiåret, og peker bl.a. på stortingsmeldingen «Kultur og næring» fra 2005, som understreker betydningen av verdiskaping.
NOE AV DETmest påfallende Røyseng finner i sitt materiale, er at det normative budskapet, riktig nok med varierende styrke, er gjennomgående i rapportene. Mange av forskerne nøyer seg ikke bare med å beskrive sine funn, de legger også inn budskap om kulturnæringenes fortreffelighet og løfterike fremtid. Kanskje henger dette sammen med at de fleste rapportene er skrevet på oppdrag fra det offentlige forvaltningsapparatet.
At kunstnerrollen endrer seg, eller at samfunnet endrer syn på kunstneren, er ikke noe nytt. Likevel sto romantikkens bilde av den karismatiske kunstneren nokså fast i 150 år. Han, det var som oftest en han, ble sett på som en person drevet av særskilt inspirasjon eller kall, og gjerne en som sto utenfor samfunnet og så å si hele økonomien. Og han adlød kun kunstens egne lover. Kunstneren ble tilskrevet evner til å overskride det konvensjonelle og til å beskrive verden på nye og overraskende måter.
I dag ser bildet annerledes ut. Kunstnerne befinner seg nå i «et mer flytende landskap hvor grensene mellom kunst og økonomi ikke lenger er så klare, og hvor kunsten har mistet sin opphøyde status», skriver Røyseng. Dette bekreftes også av Ellen Aslaksens forskning på unge kunstneres erfaringer og arbeidsvilkår fra 2004, hvor det heter at de «uttrykker skepsis mot å formidle allmenne sannheter og 'store følelser' og pålegger seg selv og kunsten en mer beskjeden samfunnspolitisk rolle».
TRADISJONELT har kunstens oppgave vært samfunnskritisk. Den skal utfordre våre innarbeidede virkelighetsforståelser og gi oss alternative perspektiv på våre menneskelige og sosiale prioriteringer. Det forutsetter at kunsten har sin autonomi, sin uavhengighet og mulighet til kun å følge sine egne lover. Men hva skjer når kunsten og kunstnerne skal bidra til økonomisk verdiskaping? Er kunsten da fortsatt autonom, eller blir den heteronom, altså styrt av andres lover?
Dette dilemmaet burde oppta kulturforskerne, men gjør det åpenbart ikke. Et unntak representerer en rapport Jostein Gripsrud med flere la frem i 2006. Den utforsker mulighetene for økt bruk av kunstnerisk arbeid i næringslivet og arbeidslivet mer generelt. Her argumenteres det for at kunstens autonomi må danne utgangspunktet for et slikt samarbeid. De fleste andre rapportskriverne synes mer opptatt av å innlemme kunsten i den type instrumentalitet eller mål-middel-logikk som dominerer samfunnet for øvrig. Motsetningen mellom økonomisk fornuft og kunstnerisk fornuft tas det relativt lett på.
KUNSTNERNE, DA, hvor står de i dette bildet? Det har vi ingen håndfast dokumentasjon på, men Gripsrudrapporten gir noen interessante tall. Den presenterer en spørreundersøkelse blant studentene ved Kunsthøgskolen i Bergen om deres forhold til næringslivet. 35 prosent vil helst tjene penger på oppdrag derfra, like mange sier det er likegyldig hvor inntektene kommer fra og 22 prosent ønsker at statlige stipend og lignende skal skaffe dem det de trenger. Mens 61 prosent er positive til et tettere samarbeid mellom kunstsfæren og næringslivet, stiller bare 19 prosent seg negative.
Hva kunstnerne har å bidra med i næringssammenheng, oppsummerer Røyseng i tre hovedpunkt:
De har et åpenbart verdiskapingspotensial i seg selv, noe som fremgår av det faktum at kulturnæringene allerede sysselsetter bortimot 80.000 mennesker, som er langt mer enn alle primærnæringene.
De gjør steder attraktive ved å slå seg ned der, og får så å si rollen som veivisere til de steder hvor næringsutvikling og økt bosetting i neste omgang kan oppstå.
De kan stimulere til kreativitet, nyskaping og konkurransestyrking i andre næringer. Hovedtyngden av kulturnæringsbedriftene er innovative og fleksible, noe som kan ha stor overføringsverdi til næringslivet for øvrig.
En rapport fra SINTEF lister opp fire funksjoner kunstnere kan ha i næringslivet: De kan utvikle produkter, tjenester og opplevelser; de kan brukes til identitetsutvikling og omdømmebygging; de kan utvikle ferdigheter i kommunikasjon og kreativitet hos enkeltpersoner og grupper av ansatte; og de kan bidra i organisasjons- og lederutvikling.
MULIGHETENE er tydeligvis mange, men mye av dette ligger langt fra kunstnernes samfunnsoppdrag. Tilpasning kan gi økte arbeids- og inntektsmuligheter for kunstnerne. Men hvor blir den kritiske kunsten av hvis kunstnerne må tilegne seg – og rette seg etter – næringslivets spilleregler? Da får den lovpriste autonomien sørgelig dårlige vilkår.
KOMMENTARER Våre regler