Hva er det med Sandviken sykehus?

Advokat Birthe Taraldset, daglig leder Bergen Banking Advokater AS og jurist Kari Breireim,

administrerende direktør ved Borgarting lagmannsrett.

Det nå mye omtalte «Hylkje-drapet» hvor en ung mor ble frarøvet livet av en straffedømt psykiatrisk pasient som klarte å rømme fra Sandviken sykehus er en ufattelig tragedie. Vi er blitt rystet, og fra flere ulike hold, også fra politikere, er det blitt fremholdt at dette er en tragisk hendelse som ikke må få lov til å skje igjen. Den 3. august skrev BT om den drapsdømte askøyværingen som hadde klart å ta seg inn til pasienten som er siktet for drapet på Hylkje. Den 10. august kunne vi lese om pasienten på permisjon som ble bedt om å ta taxi tilbake til sykehuset. Noe han gjorde – bevæpnet med to kniver.

Sjelden har de av oss som er opptatt av rettsvern for de såkalte varslerne fått et bedre eksempel som viser den mangel på rettsvern de har – de som våger å si ifra om ulovlige eller uakseptable forhold ved sider av samfunnet. Er det noen som husker vernepleieren ved Sandviken sykehus, Øyvind Hauge? I vinter sto han frem i mediene og varslet om mangler ved sikkerheten ved Sandviken sykehus. En del av disse påstandene ble underbygd i en undersøkelse utført av Arbeidstilsynet. Påstandene gjaldt forhold som manglende kompetanse blant ansatte, overbelegg, rusbruk blant ansatte og en ledelseskultur med manglende åpenhet hvor man ikke fremmet dialog men snarere risikerte represalier dersom man motsa ledelsen.

I BT 22. februar 2006 fremkom det at Hauge først varslet internt til ledelsen gjentatte ganger. Da Hauge opplevde at det ikke ble grepet fatt i saken, ble det varslet videre til Arbeidstilsynet før saken til sist havnet i mediene. Ledelsen på sin side tilbakeviste innholdet i varslene og uttalte svært defensivt at varslene ble håndtert på riktig måte. Samtidig snakket både NRK og BT med en rekke ansatte som bekreftet de forholdene som Hauge varslet om, men som vegret seg for å stå frem av frykt for represalier.

Formålet med denne kronikken, er ikke å ta standpunkt til hva som er riktig hva gjelder de faktiske forhold. Det skal tilsynsorganene gjøre. De undertegnede har ikke kjennskap til saken utover det som fremkommer i mediene. Det er imidlertid her sakens kjerne ligger. Whistleblower-sakene handler ikke om hvem som har rett i forhold til det konkrete forholdet det varsles om, men om hvordan ledelsen velger å håndtere et varsel om alvorlige forhold som blir fremsatt overfor dem.

På tross av den offentlige debatten som har funnet sted de siste årene- og på tross av bestemmelsen i den nye arbeidsmiljøloven om forbudet mot gjengjeldelseshandlinger mot ansatte som varsler lojalt, er det den samme historien som fortelles igjen og igjen: Når ledelsen i en organisasjon blir konfrontert med informasjon som er i strid med ledelsens eget bilde av virkeligheten, reagerer den defensivt overfor den personen som har overbrakt informasjonen. Dette er et psykologisk fenomen hvor man velger å ta mannen i stedet for ballen. Vedkommende budbringer assosieres med det ubehagelige budskapet og blir syndebukken i organisasjonen. Ofte ser vi at varsleren utsettes for enormt sterke utstøtelsesmekanismer som kan ende med sykemelding og sågar varig uførhet. Disse menneskene blir ofte traumatisert og får diagnosen Post Traumatisk Stressyndrom.

Så vidt vi kjenner til, ble det overfor Hauge reagert med omplassering av ham. Dersom han senere ble sykemeldt, vil også dette være i tråd med det mønsteret man kjenner fra andre varslersaker.

Hva er det som går galt i disse sakene? Som regel kan årsaken til varsler-konfliktene ledes tilbake til ledelsens manglende vilje- eller evne til å forholde seg til sakens realiteter. Når man er kjent med hvilken enorm påkjenning en varsler som regel utsetter seg for når vedkommende velger å si ifra om ulovlige eller kritikkverdige forhold, har det formodningen mot seg at det eksisterer andre beveggrunner enn et ønske om å få ordnet opp i en uholdbar eller ulovlig situasjon.

Vi kan selvsagt ikke utelukke at ledelsen ved Sandviken sykehus hadde rett da den på det aktuelle tidspunkt avviste innholdet i varslene. Like fullt må en ansatt som varsler om en annen virkelighet tas på alvor- og vedkommende må oppleve en trygghet for at realitetene blir undersøkt og håndtert. Dersom en ansatt og ledelsen i en varslersak om så alvorlige forhold som det her er tale om, har en fundamentalt forskjellig virkelighetsoppfatning, bør man vurdere ekstern uhildet bistand for å få de nødvendige fakta på bordet. Vi forstår at Arbeidstilsynet fikk i oppdrag å granske varsler-saken, men vi kjenner ennå ikke utfallet av denne granskningen eller om den i det hele tatt er blitt gjennomført.

Dersom Hauge lojalt har varslet om forhold han hadde grunn til å varsle om, er det etter den nye arbeidsmiljøloven spørsmål om han fra ledelsens side er blitt utsatt for ulovlige gjengjeldelseshandlinger. For de konsekvensene dette eventuelt medfører for ham, vil Staten ved Helse Vest kunne ha et rettslig ansvar.

Det er dessverre åpenbart i slike saker at manglende kompetanse om whistleblowing som fenomen synes å være påfallende. Dette mener vi å se i det arbeidet som Stoltenberg-regjeringen nå leder for å endre Arbeidsmiljøloven. I mange andre vestlige land har man kommet betydelig lenger med å erkjenne at rettsvern for varslerne, er en sikkerhet for demokratiet. Arbeidet for å styrke rettsvernet for varslerne, må ses i en sammenheng som går langt utover spørsmålet om ansattes ytringsfrihet og lojalitetspliktens grenser i arbeidsforhold. Det må også ses i sammenheng med arbeidet mot økonomisk kriminalitet og annen samfunnsskadelig virksomhet, slik det gjøres internasjonalt i for eksempel OECDs rapport: «Whistleblowing to combat Corruption».

I denne sammenheng burde man i lovarbeidet i betydelig større grad sett hen til rettstilstanden i andre land hvor man har kommet til et helt annet nivå hva gjelder rettsvern for varslere. I for eksempel Storbritannia er loven som skal verne varslere etter vår mening imponerende når det gjelder evnen til å balansere varslerens, arbeidsgivers og samfunnets interesser.

I samtaler vi har hatt med en etter hvert lang rekke varslere, og ikke minst gjennom en av forfatternes egne dyrekjøpte erfaringer i forbindelse med den såkalte «BAHR-saken», er det en fellesnevner at man ikke visste hvor man skulle søke råd og hjelp under den utstøtelsesprosessen som fulgte et varsel. Tillitsvalgte er ofte uten nødvendig kompetanse, de færreste organisasjoner har internpolicy for varsling og selve rettsvernet er særdeles mangelfullt selv om vi nå har fått en minimumsløsning i den nye arbeidsmiljøloven.

I de virkelig store varslingssakene vi har sett, både nasjonalt og internasjonalt, er det kun mediekanalen som har fungert når alle andre kanaler har sviktet.. Men den bør utøves med stor varsomhet. Media skal og må være samfunnets – og den enkeltes sikkerhetsnett for rettsvern og demokrati.

Det er fristende å spørre om noen av hendelsene ved Sandviken Sykehus kunne ha vært unngått dersom varselet fra Hauge var blitt tatt alvorlig da det kom? Det er selvsagt ikke sikkert, men det kan heller ikke utelukkes. De siste hendelsene kan tyde på at Hauges kritikk har vært berettiget. I så fall synes det mest alvorlige å være de kulturelle forholdene ved sykehuset. Fra andre varsler-saker kjenner vi til at homogene ledelseskulturer kan være en betydelig utfordring for en organisasjons evne til konflikthåndtering. Innen helsevesenet er dette ikke et ukjent problem.

Fylkeslegen skal nå granske sykehuset og de siste hendelsene. Selv om det umiddelbart kan synes underordnet i en så alvorlig sak, er det svært viktig at Arbeidstilsynet eller andre også foretar en fullstendig granskning av varsler-saken slik at man kan få avdekket de reelle forhold knyttet til behandlingen av Hauge og hans varsel. Våre antakelser er at Arbeidstilsynet har en utfordring i forhold til fenomenet whistleblowing. Det er tale om et komplisert organisasjonspsykologisk fenomen som har en svært mangelfull rettslig regulering. Det er et spørsmål om hvilket samfunn vi vil ha. Ønsker man et samfunn hvor den enkelte ikke våger å fortelle om forhold som truer vår helse, vår sikkerhet og våre liv? Eller ønsker vi et samfunn som verner om dem som bringer slik informasjon frem slik at alvorlige hendelser kan forhindres?

Uten en fullstendig og uhildet undersøkelse som også omfatter arbeidsmiljø og ledelseskultur, er det vanskelig å gi en fullstendig diagnose av helsetilstanden ved Sandviken sykehus. Først når man får stilt riktig diagnose, kan politikere og andre skrive ut riktig medisin slik at behandlingen av psykiatriske pasienter kan skje på en måte som er så god – og trygg som både pasientene og samfunnet utenfor fortjener.