Argentina minnes sin mørke fortid

Kronikk
Christian Martinez, cand.mag i spansk og antropologi, freelancejournalist

Det uhyggelige med det argentinske diktaturet er at man ikke snakker om de døde. Man snakker om dem som er forsvunnet. Det offisielle tallet på savnede er ca. 13.000, men internasjonale menneskerettsorganisasjoner mener det reelle tallet er 30.000. De utgjør flere tusentalls mennesker som ble ført bort av sikkerhetsstyrkene, og aldri kom hjem igjen. Deres skjebne er den dag i dag fremdeles ukjent.

Før kuppet var Argentina et land på randen av økonomisk kaos og sosialt anarki. Økonomien var haltende etter flere tiår med proteksjonistisk regjeringspolitikk, og landet kjempet med en økende inflasjon. Fagbevegelsen organiserte streiker og demonstrasjoner, som ofte endte med voldelige sammenstøt mellom venstreorienterte revolusjonære og paramilitære høyreekstremister.

Situasjoner ble ytterligere forverret da president Juan Perón døde i 1974. Perón maktet å holde sammen en dårlig allianse av konservative nasjonalister og venstreorienterte partisanere, som etter at formannen døde, erklærte hverandre åpen krig. Da general Jorge Videla 24. mars 1976 overtok makten med løftet om å gjenopprette «lov og orden», skjedde det til udelte glede for befolkningen. Ingen kunne forutse hvor langt juntaen var villig til å gå for å nå dette målet.

På selve dagen for kuppet ble parlamentet sendt hjem, fagbevegelsen erklært ulovlig og pressen fikk munnkurv. Samtidig fikk hæren myndighet til å rettsforfølge personer utenom det sivile rettssystemet, ved standretten.

Historikere har siden døpt dette kapittelet i Argentinas historie for «den skitne krigen», men det var i realiteten ikke mye krig. Det var mer en menneskejakt. Regimet eliminerte ganske enkelt sine politiske motstandere. Kritiske journalister, intellektuelle, kunstnere, universitetslærere, fagforeningsledere, osv. kom alle i regimets søkelys som potensielle landssvikere. Myndighetene foretok arrestasjoner uten å gi verken de anholdte eller de pårørende forklaring på siktelsen. Ved utgangen av 1977 var 9.000 mennesker forsvunnet. Da diktaturet falt i 1983, var dette tallet tredoblet.

Arrestasjonene var brutale og vilkårlige, og de fleste pårørende avsto fra å rette henvendelse til myndighetene av frykt for å forverre situasjonen for den anholdte, og for selv å bli arrestert. For de fleste argentinere var det bare to måter å forholde seg til regimet på. Enten flyktet man hals over hode ut av landet, eller så unnlot man å stille spørsmål. 40.000 valgte å gjøre det første innen utgangen av 1977. De som ble igjen i landet opplevde en hverdag med frykt.

I takt med at stadig flere «forsvant», økte frustrasjonen i store deler av befolkningen. Det mest kjente eksempel er Mødrene fra Plaza de Mayo, som oppsto som en protestbevegelse i april 1977. Det dreide seg om en liten gruppe kvinner som møtte hverandre på lokale politistasjoner og offentlige kontorer, der de forgjeves etterlyste svar på sine barns skjebne. De fortvilte mødrene møtte opp hver torsdag på Plaza de Mayo, som hadde utsikt til presidentpalasset, og bar foto og navneskilt av sine savnede sønner og døtre.

Det var imidlertid ikke regimets overgrep mot sivilsamfunnet som fikk befolkningen til å kreve demokratiet gjeninnført. Akilleshælen viste seg å være generalenes økonomiske politikk som hadde slått feil. Regimet kom til makten med et løfte om ansvarlig økonomisk politikk, men femdoblet i stedet landets utenlandsgjeld. Det underminerte på sikt regimets folkelige godvilje, og utilfredsheten kulminerte med Falklandskrigen i april 1982.

Krigen ble ført mot England og herredømmet over en liten øygruppe i det sørlige Atlanterhavet, og endte katastrofalt etter få uker med et argentinsk nederlag og 700 døde argentinske soldater. I kjølvannet av krigen fulgte en nasjonal selvransakelse som banet veien for overgang til demokrati. I 1984 overtok den demokratiskvalgte Raúl Alfonsín regjeringsmakten, og det rettslige etterspillet mot militærjuntaen begynte.

Samme år opprettet den argentinske regjeringen undersøkelseskommisjonen Conadep – Den nasjonale kommisjonen for oppklaring av savnede personer. Kommisjonen avslørte flere hundre hemmelige fangeleirer som var spredt utover hele landet. Regimets systematiske bruk av tortur ble avslørt, takket være vitneutsagn fra de overlevende.

Kommisjonen dokumenterte dessuten at mange av fangene ble henrettet og lagt i massegraver. I 1995 innrømmet den tidligere marineoffiseren Adolfo Scilingo at regimet henrettet politiske fanger ved å bedøve dem og kaste dem nakne ut fra fly over Rio de la Plata-floden. Scilingo er siden blitt idømt 640 års fengsel. På samme måte er en stor del av juntaens ledelse blitt rettsforfulgt i et rettsoppgjør, som fremdeles pågår.

Argentinere snakker ikke i dag om de døde, fordi det finnes ikke offisielle registre over medborgeres skjebne. Mødrene på Plaza de Mayo er imidlertid klar over at de aldri får se sine barn igjen. Derimot dukker det hvert år opp nye saker om barn som ble født av politiske dissidenter i regimets fengsler, og som ble adoptert bort til tilhengere av regimet. De savnede barna er i dag det mest hjerteskjærende eksempel på diktaturets umenneskelige metoder.

Ifølge Mødrene på Plaza de Mayo ble omkring 500 barn født i diktaturets fengsler, og arbeidet med å finne disse barna fortsetter inntil det siste barnet er funnet og gjenforent med sin biologiske familie. Det har så langt lykkes med å finne 82 barn, takket være den omfattende etterforskningen de etterlatte har utført.

Den argentinske regjeringen har utnevnt den 22. oktober til Día Nacional del Derecho à la Identidad – den nasjonale «identitetsdag» – i solidaritet med de pårørende. Initiativet skal få flere argentinske unge til å henvende seg til myndighetene for å få tatt en blodprøve og dermed få avgjort deres biologiske opphav. Dette skal med andre ord avgjøre om de er bortadopterte barn, født i fangenskap.

Denne praksisen har i årenes løp ført til stor offentlig dramatikk, og hver gang minnes man det mest smertefulle aspektet i hele arven fra diktaturet. Det blottlegger regimets skremmende logikk, som ga barna til ofrene videre til diktaturets villige bødler. I februar i år «fant» man barn nummer 82, som ble konfrontert med en virkelighet som hadde vært skjult i 30 år. «De jeg trodde var mine foreldre, var i virkeligheten torturbødlene til mine egentlige foreldre.»

Argentina minnes sine døde – sine savnede – ved en minnehøytid i går, som nok ikke bringer de pårørende særlig trøst. Men kanskje det kan bidra til at noe sånt ikke skjer igjen.