Mot en ny norsk overklasse

^{Av Torgrim Eggen}

Onsdag kveld var jeg invitert av feministmagasinet Fett for å markere deres ettårsjubileum og utgivelsen av nummer 3. Når faen blir gammel, blir han feminist? Ja, kanskje det.

Det forholder seg slik at jeg ga ut en roman for ti år siden som handlet om norsk-pakistanere og kulturmøter eller kulturkollisjoner, hva vi nå har lyst til å kalle det, alt etter hvilken politisk agenda vi har. Ti år etter kunne det være på tide å oppsummere litt og trekke noen tråder videre, og det var dette magasinet Fett ville meg. De har et temanummer om desi-kultur, altså indo-pakistansk kultur i eksil.

Min bok ble lest i innvandrermiljøer (noe jeg faktisk aldri hadde regnet med). Det tok ikke lang tid før de begynte å ta kontakt med meg for å skrive særemner og andre ting, jenter på 18-19 år. Alltid jenter. Den kvinnelige hovedpersonen i boken var på deres alder. Siden jeg var nysgjerrig på hva de tenkte og hvordan de levde - jeg hadde tross alt skrevet om «dem» uten å kjenne dem - stilte jeg opp til møter. Dette har fortsatt med jevne mellomrom.

Jeg likte godt det jeg så. Disse jentene var åpenbart veldig skoleflinke, men de hadde atskillig mot også. Gud skal vite at jeg ikke ringte opp mange forfattere og forlangte å få treffe dem da jeg var nitten. Alle, så vidt jeg kan huske, uttalte dette keitete, men viktige norske ordet på samme måte: «sjærlihet».

I dag er de første jeg møtte ferdige med utdannelsen. Det er ikke lenge til vi støter på dem i yrkeslivet. Vi skal treffe dem som leger og advokater, ingeniører og journalister. De dukker opp i politikken, i skolene, etter hvert også i høye stillinger i næringslivet i kraft av sine økonomi- og jusstudier. De som mange fortsatt kaller «annen generasjons innvandrere» - et begrep som for meg totalt mangler logikk; hvor har de egentlig vandret? - kommer til å ta spranget opp i den øvre middelklassen på én generasjon. Vi skal ikke glemme at foreldrene kom til Norge for å vaske gulv.

Slikt koster , og det går på bekostning av det mange kaller en «normal» ungdomstid. Man ser ikke mange av disse jentene fulle på byen en fredag kveld. Det er ikke de som står i kø for å delta i reality-fjernsyn. Dette er majoritetskulturens drømmer og behov. Mange vil argumentere med at jentene ikke «får lov». Selvsagt finnes det gruelig strenge foreldre i slike familier (også), men det finnes også jenter som ikke vil. Man føler rent av en snev av beundring for dem som forkaster en kultur som holder silikonmugger og «kjendis-sex» opp som de høyeste mål en ung kvinne kan sette seg.

På meg virker det som om guttene er blitt hengende etter. For å generalisere en smule: det er de som har gitt BMWen et tvilsomt image, og det er de som sitter fast i en kultur der mye handler om lettvinte statuseffekter og dette stadige gnålet om «respekt». Dessverre minner det litt for mye om gettokulturen i Harlem, der jeg bodde på vårparten. I Harlem har hver fjerde mann sittet i fengsel.

Men vent litt nå - handler ikke islam, som disse vi helst diskuterer bekjenner seg til, om at menn skal gis alle friheter og utviklingsmuligheter, og kvinnene ingen? Så enkelt er det åpenbart ikke. Tar man seg tid til å undersøke virkeligheten, finner man at selv i Iran er kvinner i flertall på universitetene, akkurat som i Norge.

Og så da? Er ikke det som venter disse jentene tvangsekteskap med en fetter fra landsbygda i Punjab, og æresdrap hvis de nekter?

Tja. Det er slett ikke så sikkert. Fra miljøene hører man at tradisjoner er på gli, at jentene har større innflytelse på valg av partner enn de hadde før. Av de jeg har møtt, er det en del som det neppe blir noen ønskedrøm å gifte bort.

I 1995 publiserte Unni Wikan boken «Mot en ny norsk underklasse», en sosiologisk projeksjon basert på muslimske kulturstudier bl.a. i Egypt og Oman. Hennes teorier ble umiddelbart sitert av Carl I. Hagen, og Wikan fikk nylig Fritt Ord-prisen, for å «tore å si det som det er». Men får hun rett?

Den norske debatten har en tendens til å overbetone forskjellene, og til å legge en nesten overtroisk vekt på religion og «kultur» (som i debattspråket ofte er å forstå som det samme). Dette betraktes som uforanderlige størrelser - selv om vi kan se at vår «norske» kultur endrer seg dramatisk fra tiår til tiår, med radikalt mindre påvirkning utenfra enn hva minoritetene opplever i Norge.

For å bevise religionens urokkelighet og makt går man gang på gang til de samme imamene og stiller de samme spørsmålene, som om de var de eneste i minoritetsmiljøer med rett til å tenke (og tale). Årsaken er selvsagt den globale skrekken for politisk islam - men finnes det fakta som tyder på at politisk islam er på fremvekst i Norge? Hvis religion gir svaret på alt, hva kommer det av at muslimer, sikher og hinduer i Punjab lever på praktisk talt samme måte? De har mer til felles med hverandre enn hva for eksempel pakistanske muslimer har med irakere - eller nordmenn med finner.

Vi har et problem her, men det er ikke sikkert at det er minoritetene som er problemet. Det kan like gjerne være et sett fordommer og stereotyper som virker uutslettelige, en negativ ønsketenkning. Repeat-knappen har kilt seg fast: Mennesker med en annen kultur (les: religion/hudfarge) enn oss er ikke i stand til å ta vare på seg selv. Og kvinnene minst av alt.

Men jeg er blitt så gammel at jeg kan huske hva folk sa i 1970: «Dem kommer og tar jobba fra vårs.» Vent og se. Det skjer.