Ytringsfrihet, men ...

Mot slutten av sin mediekommentar (31.10.) skriver Sven Egil Omdal: «Jyllands-Postens provokasjon var helt legitim. Religionskritikk er en uatskillelig del av religionsfriheten, og skandinaviske aviser skal ikke redigeres av fanatikere i Teheran eller Kairo.» Nettopp.

Men for Omdal blir setningene bare et noe påklistret mal apropos. For «vi er ikke forpliktet til å følge avisens kulturelle ufølsomhet», som han også skriver.

Omdal går løs på min kritikk av at norske medier heller ikke denne gangen ville illustrere nyhetsoppslag om saken (nå en påstått terrorplan mot Jyllands-Posten) med tegningen som symboliserer den. Det samme valget gjorde mediene under selve striden, og senere i forbindelse med drapstruslene mot tegneren Kurt Westergaard, og mot hans støttespiller Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund.

Redaktørene – som ellers sjelden nøler med illustrasjoner av hva saken dreier seg om – har dels hevdet at publisering av tegningen ikke er tilstrekkelig «journalistisk begrunnet», dels at hensyn til muslimers følelser tilsier å la være. Disse to begrunnelsene har jeg i årevis ment er henholdsvis komisk og feig.

Sven Egil Omdal mener jeg dermed er med på å skape «et mer repressivt og ekstremt samfunn» fordi jeg «vil bruke anklager mot noen få til å forsøke å provosere mange».

Nå vel. Jeg mistror ikke Omdals intensjoner, og jeg tror heller ikke han mistror mine. Men Omdal tror at mitt syn i konsekvens leder galt avsted, mens jeg tror hans gjør det.

Selvsagt er debatten om ytringsfrihet og karikaturene en del av hele debatten om multikulturalismen, sannsynligvis den viktigste i vår tid. Kenan Malik, bokaktuell britisk forfatter, beskriver kjernen av problemet slik i et angrep på europeisk venstreside, multikulturalismens ivrigste forsvarere: «Tanken om likhet gikk fra å bli definert som «lik behandling på tross av forskjellene» til «»forskjellig behandling på grunn av forskjellene».» (Morgenbladet 30.10.)

Her står jeg på den gamle linjen, mens Sven Egil Omdal – i hvert fall i konsekvens – står på den nye. Hva ytringsfriheten angår, ser jeg det som uhyre farlig dersom det nå blir presedens for at Europas nest største og raskest voksende religion ikke skal behandles på samme måte som kristendommen, og – for den del – som andre maktideologier.

Jeg ser på islam som en robust og kraftfull religion, i mange varianter. For meg er muslimer ikke bare troende, men også tenkende mennesker, som selvsagt kan tåle at islam behandles kritisk i et liberalt samfunns offentlige rom, også gjennom avistegneres harselas.

Sven Egil Omdal synes derimot å se på muslimer som beskyttelsestrengende følelsesklumper, jamfør hans advarsel mot «kulturell ufølsomhet». Jeg kan ikke fri meg fra å tro at han dermed også fornærmer muslimers intelligens.

Dette handler nemlig mye mer om politikk enn om følelser. Som Omdal selv skriver: «Det er skapt inntrykk av at muslimer verden over stormer ut i gatene, lader riflene og setter ambassader i brann så snart noen avbilder profeten. Slik er det ikke». Nei, nemlig.

Slik var det heller ikke under karikaturstriden. Først da imamer og andre konservative ledere så sitt snitt til å piske opp stemningen og jage folk inn i offerrollen, kom de voldsomme og voldelige reaksjonene.

Spørsmålet er stilt før, og det er godt: Hvordan kan liberale muslimer vinne kampen for ytringsfriheten i sine miljøer, når folk som Sven Egil Omdal hjelper imamene ved å si at det egentlig ikke er så nøye med den?

Enig med Frank Rossavik?