• RUSSERNE VALGTE TRYGGHET: President Vladimir Putin og hans Forente Russland representerer stabilitet for russere flest. Putins motkandidater ble av mange ansett som enten håpløse eller uerfarne, skriver kronikkforfatteren. ARKIVFOTO: ALEXANDER NATRUSKIN, REUTERS

Vesten ser skeivt mot øst

Unyansert journalistikk har bygget opp urealistiske forventninger om snarlige politiske omveltninger i Russland, skriver kronikkforfatter, Ingrid Eidsheim Daae.

Kronikkforfatter:

Ingrid Eidsheim Daae, masterstudent i statsvitenskap ved UiO.
Den russiske valgkampen var opplagt preget av uregelmessigheter. Opposisjonskandidater ble nektet å delta. Plakatene med generelle oppfordringer om å stemme, og de som promoterte Putins kandidatur, var påfallende like.

Russiske mediers fokus på mannen som vant, var overveldende. Da en boligblokk i byen Astrakhan raste sammen uken før valget, var Putin raskt ute med voldsomme hjelpetiltak rettet mot de rammede, som i sin tur fikk god tid til å takke myndighetene i beste sendetid.

Motsatt slagside

Men russiske medier er ikke de eneste som har hatt kraftig slagside i dekningen av valgkampen. Det samme kan sies om mye av dekningen i Norge, da med motsatt fortegn. Aftenposten har utmerket seg med flengende kritikk av det russiske regimet og klar sympati for opposisjonen, dårlig skjult mellom linjene.

I et intervju publisert på nettsidene til Den norske ambassaden i Moskva i desember fortalte korrespondent Steinar Dyrnes at han "har ein overordna plan om kva folk skal sitja att med etter å ha lese Aftenposten dei neste fire åra", uten å ville avsløre hva planen gikk ut på. Dyrnes’ dekning av de siste måneders hendelser i russisk politikk har vært talende for hans agenda.

Både han og andre norske journalister har han servert sak etter sak om den russiske opposisjonens vekst. Få har spurt om denne tendensen faktisk reflekterer de generelle strømningene i det russiske samfunnet. Det er unyansert journalistikk.

Bruker Fukuyamas briller

I 1992 spådde Francis Fukuyama i sin bok The End of History at endestasjonen for menneskehetens sosiokulturelle reise var nådd med det liberale demokratiets framvekst. Sovjetunionens fall året før var det endelige beviset for at dette politiske systemet var overlegent alle andre, og snarest burde eksporteres til alle verdens land.

Mange har siden trukket påstanden i tvil. Likevel er det tydelig at en del norske journalister fortsatt ser verden gjennom Fukuyamas briller, og det er dette som reflekteres i dekningen av den russiske valgkampen.

Ikke-vestlige idealer

Mye i russisk politikk bryter med vestlige idealer. Men det er ikke opp til oss å velge hvordan Russland skal styres, og russernes prioriteringer er ikke nødvendigvis de samme som våre. Hadde valgkampen vært rettferdig ville marginene i Putins favør kanskje blitt mindre, men utfallet hadde etter alle solemerker vært det samme.

Selv om en større del av befolkningen enn tidligere uttrykker misnøye med regimet, er denne gruppen fortsatt liten, og i stor grad konsentrert i de største byene.

Demokratiet skuffet

Russernes erfaring med demokrati er svært begrenset, og den har vært særdeles skuffende. De første prøvende stegene i retning av folkestyre kom med Mikhail Gorbatsjovs reformer på slutten av 1980-tallet, som førte til Sovjetunionens fall.

Med Boris Jeltsin i førersetet skulle staten Russland på tidlig 1990-tall gjenreises på liberalt, kapitalistisk og demokratisk grunnlag etter vestlig modell. I Moskva var forventningene om integrering og samarbeid med den tidligere fienden store.

Levestandarden stupte

Skuffelsene ble mange og store. Privatiseringen av statlig eiendom førte til at arbeidsledigheten skjøt i været og levestandarden stupte. Vestens samarbeidsvilje viste seg å være minimal. Russerne følte seg sviktet og de vestlige idealene de så entusiastisk hadde importert så ikke ut til å føre noe godt med seg.

At motviljen mot alt vestlig vokste både politisk og i folket finnes ikke merkelig. Motviljen finnes fortsatt, og er blitt et verktøy regimet bruker for å sverte opposisjonen, for eksempel ved å hevde at denne finansieres av USA.

Det mørke 90-tallet

1990-tallet minnes som et mørkt tiår i Russlands historie. Gorbatsjov, som ble tildelt Nobels fredspris i 1990 og dyrkes som en frigjøringshelt i Vesten, er fortsatt en uglesett figur i vårt største naboland. Jeltsins ettermæle er heller ikke utpreget positivt. Noe av det beste han gjorde for Russland, var kanskje å løfte Putin fram som sin etterfølger.

Under Putin har den russiske økonomien vokst, og den jevne russer har materielt sett fått det bedre. Samme periode har vært et kraftig tilbakeslag for demokratiseringsprosessen som ble igangsatt i landet på nittitallet. Den anerkjente demokratiorganisasjonen Freedom House, klassifiserer nå Russland som et autoritært regime.

Prioriterer mat og varme

Sammenhengen mellom sosioøkonomisk utvikling og demokratisering er en sentral problemstilling i statsvitenskapen, men mange har kommet til følgende konklusjon: For folk som har lite er de grunnleggende materielle behovene for mat og et varmt sted å bo det viktigste. Den politiker som dekker disse, vil ha legitimitet.

Først når levestandarden når et visst nivå stilles krav om politiske rettigheter. En stor middelklasse har en positiv effekt på sannsynligheten for demokratisering.

Middelklassen er liten

I Russland er forskjellen mellom fattig og rik enorm. Middelklassen, som har stått for protestene siden det åpenbart urettferdige Duma-valget i desember i fjor, er fortsatt forsvinnende liten. De rikeste har råd til å overse landets demokratiske underskudd, for den store gruppen av fattige er det underordnet.

Ja, han var heldig med gjennomgående høye oljepriser i sine første to perioder som president, men la gå, det viktigste er at folk fikk det bedre. For de fleste vil det være mer nærliggende å knytte denne endringen til en høyt profilert politiker enn til forhold på det internasjonale energimarkedet.

Ønsker stabilitet

I tillegg kommer russernes dårlige erfaringer med store politiske omveltninger og import av vestlige idealer. De har opplevd begge deler det siste århundret, og de ønsker seg stabilitet. Det har Putin og hans følgesvenner tilbudt dem siden årtusenskiftet.

Deres Forente Russland har etablert seg som landets store maktparti. Utover dette er det politiske landskapet uoversiktlig. Putins motkandidater under årets valg ble av mange ansett som enten håpløse eller uerfarne.

Vestlig arroganse

Dagens situasjon tatt i betraktning var det verken uventet eller uforståelig at valget gikk som det gikk. Vesten utviser gang på gang en overveldende arroganse overfor annerledes tenkende, og norsk media stiller seg villig til disposisjon som eksportør av demokratiske idealer.

Med Fukuyama hevdes det at vi har funnet løsningen, og med Kardemommebys tante Sofie sies det at om bare alle var som oss, så ville alt bli bra.

Siste fra BT Meninger

Presidentvalget i Russland

  • Ifølge valgmyndighetene fikk Vladimir Putin 63,7 prosent av stemmene.
  • Gennadij Sjuganov fra kommunistpartiet fikk 17,5 prosent, den uavhengige milliardæren Mikhail Prokhorov og Vladimir Zjirinovskij fra Liberaldemokratene havnet nesten likt på ca. 7 prosent. og Sergej Mironov fra Et rettferdig Russland fikk 3,7 prosent.
  • Valgdeltakelsen var 
64 prosent.
  • Observatører fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) mener valget var skjemmet av valgfusk.

Meninger SISTE KOMMENTARER

Kommentarliste: sandvik

Kommentarliste: gudbrandsen

Kommentarliste: bjerkestrand

Kommentarliste: rossavik

Kommentarliste: kristoffersen

Kommentarliste: eikefjord

Kommentarliste: sveinbjørnsson

Kommentarliste: fisher

BT Meninger på twitter:


Siste saker