GJENNOM de siste 10-20 årene har det offentlige fått stadig større ansvar for å skape gode oppvekstvilkår for barn. Det er delte meninger om det er riktig eller galt at det offentlige har fått et så stort ansvar, men når vi har fått ansvaret, er det vår jobb å sørge for at vi organiserer oss til beste for barna.
Dessverre er det ikke slik i dag at tjenestene overfor barn, og særlig hjelpetrengende barn, er godt organisert. Tvert imot er tjenestene spredt på mange enheter med lite koordinering seg imellom. En del av problemet skyldes manglende koordinering mellom stat og kommune, men vi må også være ærlige og si at mye av problemet ligger hos oss selv.
HELSESØSTERTJENESTEN er en del av helsevernetaten, psykisk helse er en integrert del av voksenpsykiatrien, barnevernet er en egen enhet, og PPT og miljøstillinger i skolen ligger hos skolebyråden.
Konsekvensen av den haltende organiseringen er at det blir svært vanskelig å finne frem i systemet. Barn blir kasteballer mellom ulike instanser, og hjelpen kommer ofte altfor sent - om den i det hele tatt kommer.
BARN SOM blir kasteballer mellom ulike offentlige instanser er ofte barn som har sammensatte problemer. Funksjonshemmede barn fra ressurssvake hjem er et slikt eksempel, der det lett kan bli en krangel om hvem som har ansvaret og må bære kostnadene. Disse barna trenger hjelp fra flere instanser som har ulike lovverk og rammer.
Et annet eksempel er barn som blir født med russkader fordi mor har ruset seg i svangerskapet. Flere av disse barna er vår tids nye utviklingshemmede, men med den store forskjellen at mange ikke har ressurssterke foreldre i ryggen.
ETTER HVERT som voksenpsykiatrien er blitt bygget ut, har vi også i større grad begynt å se hvordan verden ser ut for barn som vokser opp med psykisk syk mor og/eller far. I likhet med rus kan psykisk sykdom skape utrygghet og uforutsigbarhet for barna. De tar ofte på seg den voksnes rolle i familien.
Vi oppdager også stadig flere barn som selv sliter med psykiske problemer, og som trenger hjelp tidlig i livet. Det er også en urovekkende vekst i antall ungdommer som sliter med kombinasjonen rus og psykiatri.
UTEKONTAKTENS kartlegging av unge rusmisbrukere viser at flere av barna debuterer svært tidlig med alkohol og tobakk, og at det er en overrepresentasjon av barn fra problemhjem blant misbrukerne.
Erfarne barnepsykologer og spesialister på barns atferd sier at en ofte kan identifisere barn som kommer til å slite i oppveksten tidlig i barneskolen, og sågar også i barnehagen. Barn som sliter har også ofte et unormalt høyt fravær på skolen.
SAMTIDIG HAR vi et barnevern som har vokst kraftig de senere årene. Undersøkelser viser at Bergen er en av byene med høyest dekningsgrad; det vil si høyest antall barn med tiltak fra barnevernet i prosent av den totale barnebefolkningen.
Det er ikke et mål at en større del av barnebefolkningen skal komme inn i barnevernet. Men situasjonen fordrer at vi klarer å fange opp barn som sliter langt tidligere, og være raskt på plass med tiltak som kan snu den negative utviklingen før det blir til en barnevernssak.
BERGEN HAR mange dyktige medarbeidere som arbeider med hjelpetrengende barn, og som ser behovet for å få til en bedre organisering på barnas premisser.
Flere bydeler har tyvstartet og etablert et tett samarbeid mellom hjelpetjenestene for barn. I Arna sitter PPT, Helsesøstertjenesten, Barnevernet og psykisk helse i ett og samme bygg, i tillegg til å ha forpliktende avtaler seg imellom.
VI HAR NÅ to utredninger på bordet som begge konkluderer med at tjenestene må koordineres bedre. Tiden er overmoden for å ta et større grep og samle hjelpetjenestene for barna. Et slikt grep må imidlertid være omforent i bystyret, slik at vi ikke risikerer at hele organiseringen blir reversert i neste byrådsperiode.
Endringen er for stor og for alvorlig til at vi kan ta en slik risiko. I det lyset kan det også være klokt å ta dette i flere steg og starte med alle tjenestene som jeg i dag har ansvaret for - barnevern, psykisk helse og helsestasjonene.
Dette må imidlertid skje under en klar forutsetning om bedre og sterkere bånd mot skole og barnehage. Det som må være målet med omorganiseringen er at barn kan få tidligere hjelp, at organiseringen skal være på barns premisser, og at vi unngår at barn blir pakker som blir sendt hit og dit.
Er du enig med Meyer? Bruk kommentarfeltet.
KOMMENTARER Våre regler