I det politiske spillet går de ikke-sosialistiske partiene i opposisjon inn for refusjonsordning og nettolønnssystem for norske sjøfolk med fynd og klem. Så snart de kommer i regjeringsposisjon foreslår de ordningen fjernet, ifølge avsløringer i Bergens Tidende om at refusjonsordningen ikke er tatt med i kommende statsbudsjett som legges frem 3. oktober.

Den samme holdningen, eller skal vi si mangel på holdning, ser vi i Ap. I opposisjon taler partiet varmt for refusjons/nettolønnsordninger, men ville ta bort refusjonsordningen da de hadde regjeringsmakt. Knut Axelsen (Ap) i opposisjon er nå i full gang med å mobilisere for en skikkelig nettolønnsordning på linje med hva flere av våre konkurrentland har innført. Han inviterer de ikke-sosialistiske partiene med, men svaret derfra er tilsynelatende at bevilgninger til refusjonsordningen ikke blir tatt med i kommende statsbudsjett.

Spiller poker
Så kan man spørre seg, er det finansministerens forsøk på å teste hvor langt regjeringen kan gå, før motstanden fra Kyst-Norge og de maritime næringer blir for problematisk å takle? Med andre ord; er det et rent politisk sjakkspill der sjøfolkene og rederiene blir brukt som sjakkbrikker?

Det kan synes som et vågelig spill med uante konsekvenser.

Skipsfarten er en næring der Norge hevder seg i elitedivisjonen internasjonalt. Faktisk er skipsfarten den eneste næringen der landet vårt hører blant verdens ledende, og der norsk ekspertise i ikke liten grad blir foretrukket. Skipsfarten og hele det maritime miljø sysselsetter 70.000-80.000 personer på land, og rundt 20.000 til sjøs. Rederinæringen står bak et vell av landbasert virksomhet i tillegg til hva de driver til havs. Å legge skipsfarten brakk og skyve fra seg det som er igjen av norske sjøfolk kan faktisk få uante konsekvenser for hele det norske næringsliv.

Norsk maritim kompetanse
Da amerikanerne oppdaget olje i Nordsjøen skjøt det opp en norsk forsyningsskips/seismikk- og riggnæring på rekordtid og med en kompetanse som selv amerikanerne måtte ta av seg hatten for. Hovedkraften bak dette var norske rederier og til dels fiskeriinteresser.

I dagens oppdrettsnæring spiller de samme gruppene en meget viktig rolle. Rederier har involvert seg i høyteknologisammenheng og kanaliserer kapital til en rekke landbaserte virksomheter.

For norsk industri som prøver å internasjonalisere seg er faktisk skipsfartens utøvere døråpnere. Shippingen må lære industrifolkene hvordan man oppfører seg i utlandet.

Det kunne nevnes en rekke andre eksempler, men poenget er at de maritime næringer, innbefattet skipsfarten og sjøfolkene, er en svært verdifull ressurs i Norge, utover det å drive skipsfart; en ressurs man ikke bør spille poker om eller bruke som sjakkbrikker.

Trenger forutsigbarhet
Det næringen trenger, ifølge dem selv, er like konkurransemuligheter med utlendingene og fremfor alt; forutsigbarhet.

Da Norsk Internasjonalt Skipsregister ble innført, fikk Norge etter hvert også verdens beste skipsfartspolitikk. Men land etter land har senere innført bedre ordninger i kombinasjon skattefritak/nettolønnsordninger. Norge sakker akterut. Tonnasjeavgiften som skulle være en symbolsk ordning som «betaling» for at rederiene fikk utsatt betaling av skatt knyttet til skipsdrift, er i stedet blitt noe rederiene nå merker på pungen. Tonnasjeavgiften har frem til i dag steget med over 400 prosent. I alt er det kommet et 40-talls skjerpende endringer i den nye skipsfartspolitikken siden den ble lansert.

Dette har faktisk ført til at norske skip nå flagges ut med begrunnelse at Norge ikke er et konkurransedyktig sted å drive skipsfart fra. Blant annet går norske skip til Storbritannia og Sverige. Det har også ført til at ekspansjonen i norske skipsfart skjer i utlandet.

Flykter til England
Odfjell ASA i Bergen har for eksempel nå etablert et eget rederi i Storbritannia og ført MT«Bow Viking» over fra NIS til Union Jack. Hvorfor det? Jo fordi britenes nye skipsfartspolitikk er mer konkurransedyktig enn Norges.

Den nye politikken har også ført til at svenske skip som ble NIS-registrert, nå overføres til svensk flagg. I løpet av et par år har en lang rekke svenske redere overført sine skip til NIS og noen har også etablert norske rederier. Tradisjonsrike skipsfartsnasjoner som Storbritannia og Sverige hadde omtrent ingen skip under eget flagg før myndighetene i de to land så alvoret og satt i gang arbeid med å gjøre shipping attraktivt under eget flagg.

Det kan synes som om norske politikere sørger for at Norge står på stedet hvil og er strålende fornøyd med egen innsats. Er næringen blitt en kasteball i symbolpolitikkens spill?