Av Arild Hamredistriktssekretær iHotell- og Restaurantarbeider-forbundet



Selv blir jeg omtalt som «en bannende medieklovn med dårlig ordforråd, et svart får som forbundet bygger sin profilering på». At Spang vil nedlate seg til å komme med slike påstander i forbindelse med streiken, får bli hennes sak, men det blir unektelig noe patetisk når Spang utenfor det samme hotellet, ba gjestene «om å komme seg vekk» og flytte inn på et annet hotell. Kanskje i mer «dannede» ordelag.



Fullt så dannet var ikke denne «gjesten» som kom ut fra hotellet for å trakassere de streikende. Selv var jeg ikke tilstede da opptrinnet startet, men ble oppringt av streikeledelsen med bønn om hjelp, da situasjonen var ute av kontroll. Etter å ha vært avventende, hørte jeg at enkelte ville kaste mannen på sjøen, jeg fikk se at han rev ned plakater, spyttet streikeledelsen i ansiktet og at han slo en stuepike fra Spangs egen arbeidsplass i ryggen. Derfor ba jeg mannen fjerne seg. Når han da sier at «de streikende oppfører seg slik Hitler gjorde mot jødene», fant jeg det riktig å be mannen om å dra til helvete, spesielt med tanke på hvilket helvete jødene hadde under krigen.



Dersom «gjesten» virkelig hadde blitt kastet på sjøen, ville det ikke bli en enslig «medieklovn» som sto igjen, men et helt «mediecirkus» med alle rollene besatt av LO-medlemmer.



Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet har sett de store strukturendringene i vår bransje. Vi ser for oss at om få år vil få og store hotellkjeder råde markedet, og tok derfor kontakt med det YS-tilsluttede forbundet PRIFO for å få til et samarbeid på konsernnivå. Vårt flaggskipet skulle bli SAS-Radisson-kjeden. De to forbundene innkalte sine tillitsvalgte over hele landet til konferanse, der det skulle velges fire representanter. Det var også utarbeidet utkast til konsernavtale.



Anne Grethe Spang var en av de fire som ble valgt, men hun stilte også med sitt eget forslag til konsernavtale. Alle de andre reagerte sterkt og kalte det «en stillingsinstruks for henne selv». Avtalen ble forkastet, og fellesforslaget ble enstemmig vedtatt.



Det ble enighet om en avtale som var svært god. Denne ble også underskrevet av Spang, og vi trodde nå at arbeidet kunne starte. I stedet opplever vi en maktkamp for å sikre egen posisjon som savner sidestykke i forbundets historie og etter en oppskrift som manusforfatterne i Hotel Cæsar bare kan misunne Anne Grethe Spang. Her er kortversjonen:



Spang utarbeider enda en «privat» konsernavtale. Flertallet ber om at avtalen ikke sendes til ledelsen, noe hun likevel gjør. Også denne avtalen blir lagt død. Spang går nå offentlig ut og kaller flertallet for militante, pragmatiske og lite samarbeidsvillige, og forbundets ledelse er i Bergen ikke mindre enn fire ganger for å løse konflikten. Siste gang sammen med en nøytral ekspert på konsernarbeid fra LO, en advokat fra PRIFO og konsernutvalget. Flertallet vil gjerne fortsette arbeidet, mens Spang varsler at hun ikke kan samarbeide, og forlanger ny landskonferanse. Kravet blir imøtekommet, og partene blir enige om ikke å uttale seg til pressen før ny konferanse er avholdt. Men nå varsler Spang at hun vil bruke sin makt som redaktør av internavisen til å gå ut mot flertallet. Konsernledelsen stopper artikkelen, og Spang får brev fra forbundet om at dette er ukollegialt. Til Bergensavdelingens årsmøte (der verken Spang eller noen fra klubben møter) fremmes det forslag om å utelukke henne som medlem. Som møteleder gjør jeg oppmerksom på at årsmøtet ikke kan gjøre dette, men må ha eget medlemsmøte. Møtet finner sted, og et overveldende flertall vil utelukke henne, mens et mindretall mener at det er en sak for konsernet. Da forslaget ikke fikk 2/3 flertall mente Bergensavdelingen seg ferdig med saken.



Ny landskonferanse med de 13 hotellene, Spang blir kastet og ny leder blir valgt. Dette liker hun dårlig, og tar kontakt med PRIFO for å melde medlemmene kollektivt ut av LO og inn i YS. PRIFO opptrer redelig og svarer at dette kan skade konsernsamarbeidet. Forbundets ledelse skriver til Spang og sier at saken er alvorlig, og vil bli tatt opp i forbundsstyret. Vi ( kanskje også PRIFO?) så dette som et forsøk på å kuppe PRIFOs plass i konsernet, og da forbundsstyret samles er innstillingen: Saken debatteres. Samme dag saken skal behandles får de inn meldinger fra hele landet om at det er gått ut en invitasjon fra Spang til å danne en forening utenfor både LO og YS. Skjema for utmeldelse, ny innboforsikring og fullmakt til å overføre vår kontingent til annen konto følger vedlagt. Dette var som å tømme 200 liter bensin på et utdøende bål, og utelukkingen var et faktum. Et enstemmig forbundsstyre kunne ikke sitte rolig og se på at vår tariffavtale på 13 hoteller ble satt i fare, og at flere tusen ansatte i SAS kunne miste ordninger som AFP, sluttvederlag, ferie o.l. En slik «Spangforening» ville aldri få noen reell innflytelse, og ville bare ha en funksjon: Skaffe Anne Grethe Spang jobb som leder av sin egen forening.



Håkon Lie sa en gang at Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole. Jeg har imidlertid en mistanke om at ikke en gang Søndagsskolenes Landsforbund ville godtatt en slik opptreden. Spang kaller det mafiametoder. Vi kaller det organisasjonsmessig ryddighet.



Når forbundslederen kommer til Bergen for å forklare medlemmene på Bryggen dette, blir han møtt med utplasserte vakter som skal sørge for at ingen får møte han. Hvorfor er Spang så redd for at hennes egne medlemmer skal få denne informasjonen? Er ikke dette å arbeide i «de lukkede rom»? Og hvorfor får forbundslederen bare anledning til å forklare seg til politiet, men ikke til medlemmene? Det er dette som er bakgrunnen for beskyldningene om at forbundsstyret er en gjeng venstreradikalere med en skjult agenda. Verken mer eller mindre.



Anne Grethe Spang er i bakrus etter 1. mai! Det kan virke som en sammenhengende bakrus det siste året. Det siste utspillet med å anmelde forbundslederen til politiet, må ha blitt til i ren beruselse, og kan ikke skyldes bare bakrus.