Skammen er der ennå

^{Av Dag-Geir Bergsvik Knudsen,
uføretrygdet, tidligere teknisk sjef}

JEG HAR NETTOPP PASSERT 61 år. Jeg vokste opp på en tid da det ikke var mange hjelpetiltak til dem som ikke klarte å arbeide av en eller annen grunn. Den gang på femtitallet måtte de som hadde behov for økonomisk hjelp gå på «forsorgen», som vi bergensere kalte sosialen. Det var forbundet med stor skam å måtte få hjelp på forsorgen eller sosialhjelp den gang.

Min far døde da jeg var fem år, og jeg hadde en mor som slet psykisk etter sin krigsinnsats og når hun satt igjen alene med fire barn, vet jeg av erfaring hva jeg snakker om. Mor gikk aldri på forsorgen, mest fordi hun fikk en liten pensjon fra fars arbeidsplass etter hans død.

ERFARING MED SKAMMEN fikk de som hadde fedre som mistet jobben eller ikke var i stand til å arbeide og de som hadde fedre eller mødre, eller kanskje begge foreldre, som lå under for alkoholen. I dag er der systemer for hjelp i alle slike tilfelle, og takk for det, men skammen er der ennå.

Men de som har minste trygd må nok gå på forsorgen (sosialen) fortsatt, dessverre. Derfor kan omleggingen til NAV være det rette for alle som trenger hjelp. Stønadene kan samordnes på en helt annen måte og linjene skilles ut slik at det ikke lengre blir en skam å ta imot hjelp når behovet er der.

JEG ALLTID VÆRT I ARBEID, helt siden jeg fylte 15 år i 1962, bortsett fra to år jeg brukte på utdannelse samt avtjening av verneplikt i marinen. Jeg har altså 46 år bak meg i arbeidslivet og 30 av disse årene i lederstilling. Jeg har aldri skjenket hjelp fra det offentlige en tanke. Så skjer det meg, i juni 2005 blir jeg sykmeldt i varierende grad fra 50 til 100%, og slik blir jeg gående i et helt år. Min sykdom er todelt den ene er fysisk og den andre er psykisk, men de har en sammenheng og har sin bakgrunn i min siste arbeidsplass.

Psykiske sykdommer er nesten aldri akseptert, det merker du kjapt. Jeg ble derfor glad da jeg noen måneder etter at jeg ble sykmeldt fikk blodpropp i begge lungene. For da kunne jeg vise til en ordentlig sykdom som alle forsto, selv om jeg holdt på å stryke med.

SELV MIN ARBEIDSPLASS forsto denne sykdommen. For da jeg fikk blodpropp sendte de meg blomster med ønske om god bedring!

Etter at jeg har vært sykmeldt en tid, ble jeg innkalt til Trygdekontoret for en oppfølging av min situasjon. Jeg gruet meg for dette møtet, fordi jeg fortsatt ikke var i stand til å gå tilbake til jobb. Fordi jeg går sykmeldt har jeg også fått psykiske problemer på grunn av at jeg ikke er i arbeid – jeg ser ned på meg selv. Det er som et tveegget sverd, jeg klarer ikke å gå i arbeid men samtidig forakter jeg meg selv for at jeg ikke klarer å gå i arbeid.

PERSONLIG TROR JEG all medieomtalen om at vi nordmenn er den vestlige verdens største trygdemisbrukere fordi vi ikke gidder å gå i arbeid er årsaken til slike psykiske mer belastninger. Dette på tross av at jeg har betalt mine skatter og avgifter i alle år, som blant annet skal dekke et eventuelt sykdomstilfelle og en eventuell trygd.

Nå har jeg gått to år på rehabilitering og ble anbefalt av både min dyktige lege og psykolog om å søke om uføretrygd. For en måned siden fikk jeg innvilget søknaden. Hvis noen tror jeg jublet, tar de feil, men jeg er glad for at jeg slipper å gå på forsorgen og tigge om penger til livets opphold.

AT JEG SKULLE BLI EN av de såkalte trygdemisbrukerne ville jeg aldri trodd. Jeg er nesten flau over å si at jeg er uføretrygdet. Jeg er klar over at der alltid vil finnes personer som vil misbruke et godt system. Men pass deg for å snakke nedsettende om alle uføretrygdede, for du vet ikke om du plutselig en dag er en av dem selv. Og hva da hvis ikke ordningen fantes? Jeg bare spør.