Provokasjon eller invitasjon?

Av Tone Hansen stipendiat, Kunsthøgskolen i Oslo

JEG HAR DET VISST med å erte på meg de gamle generaler. For en tid tilbake kritiserte jeg privatiseringen av hovedstadens estetikk der private donasjoner styrer utviklingen, og fikk Hovedstadsaksjonens selvbeslåtte «hvite riddere» på nakken.

Ved å forsøke og formulere en problemstilling rundt Lars Vilks siste kunststunt har jeg hisset opp teorilærer ved Kunsthøgskolen i Bergen, Øystein Hauge. Hauge går til forsvar for sin tidligere professorkollega ved å titulere meg i mindre flatterende ordelag.

DET ER LETT å slutte opp om Hauges edle og idealistiske avantgarde: Kunsten skal provosere, ikke invitere. Kunstneren skal være eksentrisk i betydningen utenfor samfunnet. Kunstneren skal ta sjanser ingen andre tør å ta, brenne sitt lys i begge ender, og for dette skal han hyllesog slettes ikke analyseres.

I Hauges kunstscenario finnes helter og velmenende skurker, men også en plagsom relasjonell estetikk som sniker seg inn fra overalt og som truer med å gjøre hele kunstfeltet til den mykeste ull. Jeg forstår at Hauge er redd for at kontrastene skal forsvinne, men jeg tror det er andre og lettere identifiserbare størrelser som truer kunstfeltet enn en relasjonell estetikk, ta f.eks. sammenfallet av privatøkonomiske og statspolitiske interesser.

KJERNEN I konflikten slik Hauge tegner den stammer fra en lang, faglig diskusjon omkring konfrontasjon og provokasjon, kontra inkludering og analyse som kunstnerisk strategi.

Men det handler også om kunsten i det hele tatt kan spille noen rolle i storpolitikken. Jeg har sett mange kunstprosjekter som skal sjokkere frem en offentlig debatt, men hvor fokus glipper for effektenes sterke egenkraft.

Hva skaper lynsjestemningen - media eller karikaturtegningene i seg selv? Hvis det er media blir kunstneren kun en nyttig figur for et maskineri som tjener godtpå å produsere skandaler. Jeg har tro på at kunstinstitusjonen kan være åsted for de fantastiske, følsomme og engasjerende opplevelsene som vanskelig kan skje andre steder, gitt rommets materielle kvalitet og historiens betydning. Men jeg tror også at kunstinstitusjonens funksjon i dag må revurderes og diskuteres ut ifra den verden som omgir den.

KANSKJE MÅ kunstinstitusjonen også avmystifiseres for å gjøres allment attraktiv? Med det mener jeg ikke at faglig nivå skal svekkes, snarere forsterkes, fordi jeg tror kunnskap er attråverdig attributt i kunstinstitusjonen. Jeg har hatt mange fruktbare og konfronterende diskusjoner med Vilks opp gjennom årene, og poenget med debatt er å sette pris på sine motstandere, ikke å jage dem av banen.

Som en av mange unge kuratorer og kunstnere ønsker jeg å påvirke. Derfor søker vi også til posisjoner som gjør det mulig å delta for å skape en offentlig interesse for kunst. Men norsk kunstliv styres fremdeles av en generasjon som sitter trygt befestet i statlige institusjoner. Nåde den frilanser som utfordrer disse ved å vise vilje til makt.