Bakgrunnen for dette var en dyp tragedie i mitt privatliv.

Min savnede person ble omtalt i mediene her i Norge, både lokalt i Bergen og på nasjonalt plan, i aviser, på fjernsyn og internett. Også i New York-området vakte min forsvinning en viss oppmerksomhet, det ble holdt pressekonferanser, jeg ble visstnok nevnt i amerikansk fjernsyn, og ansiktet mitt prydet tusenvis av plakater i Greenwich Village.

Talende nok brukte den stakkarslig provinsielle norske presse ressurser på å skildre den famøse amerikanske autoritets forbigående «opptatthet» av en norsk statsborger.

Det er åpenbart mer eksotisk å forsvinne i en verdensmetropol enn for eksempel å stille stabbe ut i skogen for å dø.

Jeg forventer ikke at enkelte journalister som dekket saken rundt meg skal spørre seg selv om motivene for sine handlinger, og jeg er dessuten bare et ubetydelig nummer i rekken av pressens mangfoldige offer.

Man kan tydeligvis lett miste fokus på hva som er av allmennhetens interesse og hva som tilhører et menneskes strengt private sfære.

I mitt tilfelle ble det begått en rekke grove overtramp, noen i beste mening, mens andre utvilsomt var av ren spekulativ hensikt.

Bergen politikammer presenterte pressen for opplysninger om mitt private liv som ikke på noen måte kunne bidra til at jeg ble funnet. Disse tankeløse handlingene ble dog utført med gode intensjoner.

Mot min nærmeste families innstendige protester og uten politiets samtykke, ble mitt navn publisert i mediene, med henvisning til at jeg allerede var omtalt på internett, som har et mer ullent lovverk med hensyn til internasjonalt personvern.

Mine pårørendes rettigheter ble ignorert, ved en feiltagelse trykket en seriøs og anstendig avis navnet mitt, og umiddelbart fulgte andre etter.

I de mange bitre samtaler min familie hadde med forskjellige journalister og ansvarlige redaktører, kunne ingen av dem redegjøre for sine motiver for å ville smøre mine personlige affærer utover avissidene.

Fra pressens hold ble det argumentert med at de så gjerne ville «hjelpe» min sak ved å forhåpentligvis kunne bringe nye opplysninger fra lesertips.

Jeg var savnet i USA, og ville ikke bli mer eller mindre lokalisert der borte om bergenske lokalaviser trykket bildet mitt eller omtalte mitt seksualliv.

De mennesker som eventuelt kunne bidra med informasjon til pårørende og politi, var i alle tilfeller for lengst kontaktet.

Intet ville selvsagt begeistre de tabloide mediers hjerter mer enn om jeg var blitt funnet i USA, partert i småbiter og arrangert som veggdekorasjon i en obskur sekt, og de håpet vel i det lengste på et slikt utfall.

I så fall ville jeg ha «hjulpet» dem til et par herlige ekstra markedsandeler.

Min familie sloss for meg, de håpet jeg ville bli funnet og at jeg kunne returnere til min hjemby og fortsatt krysse Torgallmenningen med løftet hode.

Ikke bare jeg har lidd under pressens kyniske grep, mine pårørende har også fått føle på kroppen hvor nådeløst og egoistisk, hvor komplett ufølsomt forvridd og omtrentlig sannheten kan bli behandlet.

Mine nærmeste ble utsatt for dulgte trusler og nedrent ved husdøren, de måtte anskaffe seg hemmelig telefonnummer og la en advokat imøtegå patetiske fremstøt i hensikt å tilegne seg usmakelig sosialpornografi.

Det er med en viss fryd jeg konstaterer at skriveriene rundt min person var spekket med faktafeil og uriktige spekulasjoner.

Det er heller ikke annet å vente.

Selvfølgelig har jeg en historie å fortelle, men den hører lykkeligvis ikke til i det offentlige rom.

Jeg er blitt dypt krenket, men jeg er så heldig å inneha den styrke ikke å knytte min verdighet opp til ytre omstendigheter.

Ikke før nylig lærte jeg hva det innebærer å hate.

Iskaldt og vedvarende.

Av Bjarte Taraldset