• UTVISER BARN: Norsk praksis i flere utvisningssaker er lovstridig. Vi har ingen unnskyldning for at vi ikke etterlever Barnekonvensjonen bedre enn vi gjør, skriver Geir Kjell Andersland.

    FOTO: ARKIVFOTO: JAN TOMAS ESPEDAL, SCANPIX

Norge bryter barnekonvensjonen

Norske utlendingsmyndigheters praksis i utvisningssaker er i strid med barnekonvensjonen og barns grunnleggende menneskerettigheter. Det slo dommene fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og norsk Høyesterett fast 28.06.

FNs barnekonvensjon (BK) ble i 2003, som del av menneskerettsloven fra 1999, inkorporert i norsk rett med forrang ved eventuell konflikt med annen norsk lovgivning.

Utlendingsforvaltningen er dessverre ikke alene blant norske myndigheter med sin manglende kjennskap til BK eller sin manglende vilje til å følge dens forpliktelser. FNs barnekomité gjennomgår hvert femte år medlemslandene status i forhold til å etterleve BK. I komiteens siste rapport fra januar 2010 får Norge mye ros, men også flere kritiske merknader.

Forbigår kritikk i stillhet

Barne-, likestillings– og inkluderingsdepartementet (BLD) la i juni i år frem et notat om hvordan barnekomiteens kritikk vil bli fulgt opp. En nærmere gjennomgang av notatet viser at flere vesentlige punkter enten blir forbigått i stillhet eller blir gjenstand for en heller defensiv oppfølging.

En gjenganger blant komiteens kritiske merknader er påvisningen av for stor ulikhet i Kommune-Norges tjenestetilbud til barn og barnefamilier. Kritikken berører både det kommunale selvstyret og kommunestrukturen.

Småkommunene må samarbeide

Mange norske kommuner er så små at de ikke makter å bygge opp attraktive og robuste fagmiljøer. Barneombudet har ved flere anledninger hevdet at småkommunene ikke er tilstrekkelig i stand til å ivareta utsatte barn og unges hjelpebehov.

Barneombudet har også etterlyst bedre samarbeid mellom småkommunene om det aktuelle tjenestetilbudet, og at noe her må gjøres "straks". Verken dette tema eller kritikken fra FN-komiteen blir imidlertid omtalt, ikke engang problematisert, i oppfølgingsnotatet.

Må bli rettighetslov

Et tema som heller ikke nevnes i BLDs notat, er forslaget om å gjøre barnevernloven til en rettighetslov. En slik lovfesting er riktignok ikke et eksplisitt krav fra Barnekomiteen, men komiteen anbefaler at Norge "fortsetter arbeidet med å tilpasse norsk lov til konvensjonen, herunder gjennom lovendringer eller nye lover når det gjelder barns rett til å bli hørt …".

Som hyppig påvist gjennom overbevisende faglig argumentasjon, vil det å gi barnet en selvstendig rett til bistand fra hjelpeapparatet, kunne være et velegnet virkemiddel til også å styrke barns reelle situasjon.

Økt faglig støtte

Forslaget ble allerede fremmet i Befring-utvalgets utredning om barnevernet i Norge (NOU 200:12) og gjentatt av Flatø-utvalget som utredet bedre samordning av tjenestetilbudet til barn og unge (NOU 2009:22). Mellom de to utredningene konkluderte Elisabeth Gording Stang tilsvarende i sin avhandling "Det er barnets sak" (2007). Standpunktet er på nytt aktualisert og styrket i professor Karl Harald Søvigs (UiB) utredning om forholdet mellom BK og norsk rett (2009), hvor han skriver:

"I dag er en rekke velferdsytelser lovhjemlet. Barns svake posisjon i så måte er en forskjellsbehandling vi ikke bør opprettholde."

Bekymring for barna

Barnekomiteen tar også opp den sviktende samordning mellom de ulike tjenester, både på statlig og kommunalt nivå, som de fleste utsatte barn og unge er avhengige av: "Komiteen er bekymret for at mangelen på samordning skal føre til at utsatte grupper av barn, hvis rettigheter har en tendens til å bli neglisjert, blir offer for mangler i implementeringen av deres rettigheter".

Helsetilsynet påtalte de samme forhold i en tilsynsrapport våren 2009 (5/2009), hvor flertallet av kommunene, som ble vurdert, fikk skarp kritikk for de ulike tjenesters manglende samarbeid, manglende samordning og manglende kunnskap om tilgrensende tjenestetilbud utenom sitt eget arbeidsområde.

Rapporter uten oppfølging

I desember 2009 kom Flatø-utvalget med 15 forslag nettopp med sikte på å bedre denne samordningen. Snart to år senere har lite eller intet skjedd av oppfølging, til tross for Barnekomiteens skarpe kritikk bare en måned senere.

I sommer forelå for øvrig en rapport etter fylkesmannsembetets gjennomgang av den ufattelige "Alvdalsaken", hvor flere barn over mange år hadde blitt utsatt for grove seksuelle overgrep fra familie og nærmiljø. I rapporten ble det kommunale barnevernet "frikjent", men nettopp manglende samarbeid og samordning mellom de ulike tjenester i kommunen ble gjenstand for betydelig kritikk.

Vurderer, men handler ikke

I oppfølgingsnotatet uttales det bare at man "vil vurdere videre oppfølging av forslagene" fra Flatø-utvalget. Det er handling, ikke mer vurdering, som nå burde være det åpenbare svaret.

FNs barnekomité er også kritisk til den manglende kunnskap og opplæring om barnekonvensjonen i Norge. Den kritikken skulle være lett å forstå. Til stadighet blir det avslørt at uvitenheten er stor i Kommune-Norge om konvensjonens forpliktelser.

Inngår ikke i opplæring

Barnekomiteen tar konkret til orde for "at fyllestgjørende informasjon om barns rettigheter blir en del av pensum på høyskoler og universiteter for alle profesjoner som har med barn og familier å gjøre og en del av skolens læreplaner på alle nivåer".

Etter departementets initiativ kom det i 2009 en rapport, utarbeidet av Høgskolen i Oslo, som kartla opplæringstilbudet om barnekonvensjonen ved landets høyskoler og universitet. Rapportens funn var ikke utpreget oppmuntrende. Det er i hovedsak bare sosionomutdanningen som gir en form for opplæring i BK, mens temaet overhodet ikke berøres i for eksempel psykologiutdanningen. I oppfølgingsnotatet viser BLD nå til rapporten som et godt grunnlag for reformer i samsvar med barnekomiteens anbefalinger.

Arven fra Castberg

Norge har en ærerik fortid som foregangsland når det gjelder barns rettigheter. Både vergemålsloven fra 1896 og "de Castbergske barnelover" fra 1915, ga Norge en internasjonal posisjon som pådriver på barnelovgivningens område. Skjønt mye stadig er bra for barn i Norge, særlig sammenlignet med verden for øvrig, er dette ingen unnskyldning for at vi ikke etterlever barnekonvensjonen bedre enn vi faktisk gjør.

Norges forunderlige posisjon som bremsekloss under forhandlingene om innføring av en klageordning for barnekonvensjonen i vår, vakte berettiget internasjonal og nasjonal kritikk. Saken etterlot et inntrykk av at Norge ikke lenger ønsket noen global lederrolle i kampen for barns rettigheter. Forhåpentlig gjenvinner myndighetene ambisjonene på dette punkt.

Lysbakken må følge opp

Ett tegn på at viljen til å fronte barns rettigheter er tilbake, ville være om barneministeren nå sørger for en langt mer offensiv oppfølging av barnekomiteens kritiske merknader enn det BLDs oppfølgingsnotat innvarsler.

Synspunkter? Si din mening her.

KOMMENTARER Våre regler

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra BT Meninger

«Med ren fornuft kan Russland ikke fattes»

KRONIKK: Jeg ringer mine slektninger i Russland. De deler ikke min skam og sorg, men er stolte og euforiske.

KS snakker ikkje pedagogikk

Kronikk: Eg ønskjer meg ikkje tilbake til styringslogikken på 80-talet, attende til læraren som lukka døra bak seg når han går inn i klasserommet sitt, til sine elevar – og gir pokker i korleis resten av skulen driv, og kva rektor snakkar om

FOR LITE KAPASITET: Det er ikke bare vi som spiller innebandy som vil ha mer treningstid i Sædalshallen, skriver innsenderen.

Trenger flere idrettshaller

DEBATT: Har du noen gang hatt skikkelig lyst til å trene, men ikke fått lov?

Ikke-religiøse utestenges

DEBATT: Det som kjennetegner mobbing, er også det som dypest sett kjennetegner det mange ikke-kristne møter i skolen.

NHH-professorens oppgjør med klimafrykten

Debatt: Global oppvarming er trolig av det gode, skriver Rögnvaldur Hannesson.

FNs barnekonvensjon

FNs konvensjon om barns rettigheter omhandler sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter til barn (mennesker under 18 år).

Loven ble signert av FNs generalforsamling i 1989 og trådte i kraft i 1990.

Konvensjonen er ratifisert av 194 land, herav alle FNs medlemsland med unntak av Somalia og USA.

To tilleggsprotokoller ble vedtatt i 2000. De begrenser barns deltagelse i væpnede konflikter. Den andre protokollen forbyr salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Begge protokollene er ratifisert av mer enn 120 stater.

Konvensjonen, såvel som begge tilleggsprotokollene, er inkorporerte i den norske Menneskerettighetsloven av 1999.

BT Meninger på twitter:


Siste saker