Av Knut Olav Åmås
debatt- og kronikkredaktør i Aftenposten
JEG HÅPER BTS musikkritiker Geir Rege er en bedre lytter enn leser. For onsdag 1. november hadde han en spalte som inneholder både feil og tvilsomme slutninger.
Rege skriver blant annet om den ganske omfattende debatten om klassisk musikk som startet med min kommentar «Fortidsmusikk uten fremtid?» i Aftenposten 15. oktober. Der tok jeg opp en del bekymringsfulle utviklingstrekk i den klassiske del av musikkbransjen, som sviktende platesalg og et aldersstegent publikum, men også at det er langt mellom de nytolkende og nyskapende fremføringene. Men jeg var ikke bare kritisk, og trakk frem Oslo Filharmoniske Orkesters store revitalisering de par siste årene, med ny direktør og ny sjefdirigent.
UTGANGSPUNKTET for kommentaren var en dyp kjærlighet til musikken. Det er derfor jeg bruker krefter på å analysere hvordan forholdene rundt den kan utvikles.
Men Rege hevder at «i den grad klassisk musikk debatteres her til lands, kommer innspillene ofte fra annet og mindre kompetent hold». Et eksempel på dette skulle være den nåværende debatten i Aftenposten, der jeg selv avslører min «manglende innsikt i dagens musikkliv».
Den kan sikkert bli større. Jeg er ingen musikkekspert. Etter å ha besøkt noen hundre konserter i inn- og utland det siste tiåret, har jeg imidlertid et knippe erfaringsbaserte refleksjoner.
MEN HVORFOR, Rege, har ikke Norges mer eller mindre engasjerende kritikere av klassisk musikk prøvd å se sitt miljø utenfra og satt i gang grunnleggende ordskifter om denne del av musikklivet selv da, med all sin kompetanse? Også denne debatten holder de seg borte fra. Men heldigvis har unge musikere, journalister og lærere og forskere på klassisk musikk tatt utfordringen. Mot manges dystre formodning er det slik blitt en ganske livlig og omfattende diskusjon – nå på tredje uken — der nye tanker blir kastet frem og «frontene» faktisk ikke er helt stivnet pga. et lite miljøs vanlige kritikkfrykt og selvsensur.
SELV HAR JEG opplevd underveis å bli stemplet som en lettvint synser av flere enn Rege. Også i det lille musikkmiljøet vil man ha kontroll over sine kritikere. Kritikk skal helst fremmes internt og komme innenfra. Det virker som om det er en lignende «kontrollert» debatt mellom eksperter Rege aller helst vil ha, når han i sin spalte onsdag omfavner et forslag om at musikere begynner å svare på kritikernes artikler.
Jo takk. Det blir sikkert like interessant polemikk fra sårede kunstnersinn som når norske forfattere føler behov for å korrigere det de ser som litteraturanmeldernes grenseløse inkompetanse. Men når et verk er ute i offentligheten er det en myriade av stemmer som skal få lov til å si sin mening om det. Musikeren/forfatteren har ingen privilegert posisjon da, bare som en av mange.
NÅR JEG LESER Geir Rege, begynner jeg å lure på om også musikkritikerne fortjener noen privilegert posisjon som tolkere av andres tanker. Han hevder nemlig at jeg «trekker frem Leif Ove Andsnes som et nyskapende unntak» i dagens klassiske musikk. Men jeg har aldri skrevet eller ment noe slikt. I min artikkel 15. oktober nevnte jeg bare anekdotisk at det var en plate med Andsnes (Brahms' 1. klaverkonsert med City of Birmingham Symphony Orchestra og Simon Rattle) som fikk meg til å oppdage klassisk musikk for et tiår siden. Det er noe helt annet. Jeg er enig i at Andsnes er en fremragende utøver, men utvilsomt helt mainstream.
Jeg skrev også at det er lytterne som enkeltpersoner som alltid må gjøre sine egne funn. Med eller uten musikkritikernes tolkningsevne til å hjelpe seg.
BILLEDTEKST
FREMRAGENDE: Leif Ove Andsnes er en fremragende utøver, men utvilsomt helt mainstream, skriver innsenderen. ARKIVFOTO: ERLEND AAS/SCANPIX
KOMMENTARER Våre regler