Når debattredaktøren lytter

På bakgrunn av det litt lettvinte verbale sleivsparket jeg kom med i min spalte i BT 1. november - en kommentar som først og fremst handlet om musikkritikk - er reaksjonen forståelig. La meg derfor benytte anledningen til å korrigere og utdype meg selv.

Min intensjon var på ingen måte å kritisere selve debatten som pågår i Aftenposten om den klassiske musikkens fremtid, en debatt jeg har fulgt med interesse. Ei heller «kontrollere» debatten slik at bare såkalte musikkeksperter skal få delta. Men når Åmås skriver at det er «veldig langt mellom nye, spennende tolkninger av klassisk musikk i dag» er jeg - på linje med flere av debattantene i Aftenposten - usikker på om han har rett. Snarere kunne man si at en slik uttalelse bidrar til å sementere en delvis uriktig oppfatning av hva som faktisk skjer på den klassiske musikkscenen, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg ville derfor, som cellisten Johannes Martens skriver i samme avis «stille et spørsmål ved selve utgangspunktet for debatten».

Tilfeldigvis sitter jeg med to nye utgivelser med Kringkastingsorkesteret og Det Norske Kammerorkester i hendene. Begge disse består utelukkende av samtidsmusikk, den ene sågar med fire unge komponister som debuterer i platesammenheng. Nylig overvar jeg en glimrende jubileumskonsert for Arne Nordheim i Grieghallen. Innenfor såkalt «autentisk oppførelsespraksis» hører jeg både nytt og gammelt på samme tid. Ville for eksempel Il Giardino Armonicos «rocka» Vivaldi vært tenkelig uten innflytelsen fra nettopp rocken?

Det finnes opplagt et stort forbedringspotensial, men: Nyskapningen skjer, allerede! Selvsagt er jeg som Åmås bekymret over det synkende platesalget og som et relativt ungt menneske forstemt over det tilårskomne publikummet. Men kanskje skyldes dette i større grad rammene omkring musikken - konsertformen, mediene og plateindustrien - enn musikken selv.

Åmås skal ha ros for å ha startet en debatt som setter søkelyset på klassisk musikk. Hvis diskusjonen også i større grad dreiet seg om selve musikken, ville det vært enda bedre. Her kunne også musikerne i større grad bidratt, ikke ut ifra en «privilegert posisjon», men som nettopp en av mange stemmer.

Geir Rege, musikkritiker i BT