Landmineofre som kunstnerisk forstyrrelse

Av Per Solvangprofessor ved Høgskolen i Oslo



I DE KVINNELIGE akademikernes øyne er Miss Landmine tvilsom sosialpornografi og et bidrag til innvendig lemlestelse. Jeg mener de tar feil.

Først vil jeg understreke at Miss Landmine som kunst er relasjonell estetikk der det handler om å generere sosiale prosesser. «Spør ikke om det er kunst, men spør hva kunst kan gjøre» er programformuleringen til en av pionerene, Joep van Lieshout.

Her til lands har nylig Kunstneriske forstyrrelser blitt gjennomført i Nordland. I likhet med Miss Landmine er dette også relasjonell estetikk finansiert av Norsk kulturråd. I et av delprosjektene i Nordland dro kunstnerduoen Goksøyr og Martens til det lille øysamfunnet Bolga og satte opp barneteater med lokal tematikk. Dette bidro til uvanlige hendelser som utfordret lokal identitetsforståelse. Goksøyr og Martens fotograferte prosjektet og stilte ut i Fotogalleriet i Oslo. Ikke ulikt det Traavik gjør, og langt fra uproblematisk, men Kunstneriske forstyrrelser har nettopp fått en god ekstern kunstfaglig evaluering der også deltakerne er blitt spurt. Det er meget mulig Traavik også vil kunne oppnå en slik positiv evaluering. Hans prosjekt setter i gang spennende prosesser rundt både funksjonshemming, verdsetting og bistand.



KVINNENE I MISS Landmine har mistet en fot etter å ha tråkket på en landmine i et krigsherjet land. Når Traavik lager missekonkurranse tolker Asserson og Sangolt dette som fesjå blant de svakeste, og bistandsorganisasjoner har i følge Traavik avvist prosjektet som et freak show. Dette siste viser til en tivolirelatert virksomhet der mennesker med fysiske avvik viste seg frem mot betaling. Dette har lenge vært sett på som en historisk skamplett, men er i de senere år blitt rehabilitert av kulturforskere.

De som opptrådte som freaks gjorde det beste ut av sin situasjon, utviklet et sterkt kollektiv og en sirkusfaglig profesjonalitet, og flere ble stjerner og økonomisk velstående. Og nåtidige kunstnere knyttet til funksjonshemmedes opprørsbevegelser ser på freaks som pionerer og inspirasjonskilder. Det er dermed ikke alltid entydig for oss andre å definere hvem som er «de svakeste», sannsynligvis heller ikke når det gjelder funksjonshemmede afrikanske kvinner.



EN MISSEKONKURRANSE i sjangerriktige badedrakter setter scenen for det begjærende mannlige heteroseksuelle blikket. Dette forstyrres av de synlige amputasjonene. For noen er dette ikke noen forstyrrelse, men en seksuell preferanse, nærmest en fetisj, et tema mange kjenner fra dokumentarfilmer på TVNorge.

Det finnes noen få studier som har spurt kvinner med amputasjoner om hvordan de opplever en slik oppmerksomhet fra menn som begjærer dem og deres amputasjoner. Svaret er dobbelt. Noen finner det krenkende og noen finner det spennende.

Blant dem som finner det spennende er det en styrke i å bli begjært for det de har opplevd som en hindring for et kjæresteforhold, selv om det spesifikke begjæret ikke i seg selv kan danne grunnlag for romantikk. Det er grunn til å spørre om denne dobbeltheten blir satt i spill også for kvinnene i Miss Landmine, og at de som har sagt ja til å bli med føler sterkest for mulighetene.



SELV FIKK JEG EN beslektet utfordring da jeg deltok i en radiodiskusjon om Miss Landmine i forbindelse med at Traavik fikk bevilgningen fra Norsk kulturråd. Programlederen spurte hva jeg ville sagt om Traavik inviterte meg til en kåring av Mr. Hårløs, med referanse til mitt eget kroppslige avvik. Da kjente jeg noe forfjamset på dobbeltheten. Det var ubehagelig at min sykdom skulle bli gjenstand for en kåring, men samtidig var det en spennende tanke å bli iscenesatt på en slik arena.

Prosjektet til Traavik ser også ut til å handle om bistandspolitikk. Han iscenesetter seg selv som den naive velmenende bistandsarbeider som han samtidig aspirerer å kritisere. Han tar utgangspunkt i en lokal tradisjon der missekonkurranser er noe barn steller i stand i bakgatene på samme måte som mange norske barn lager sirkus de opptrer med for nabolaget.

Bistandsarbeideren tar utgangspunkt i missetradisjonen og girer i gang sin egen greie og fattige kvinner ser en mulighet, uten at dette har nevneverdig mye å gjøre med reelle lokale utviklingsmuligheter for landmineofre. Her synes jeg imidlertid prosjektets kritiske brodd smuldrer opp i et virvar av metanivåer. Hvorfor skal Traavik begå den samme feil som de han vil kritisere gjør, for å kritisere det de gjør?



TIL SIST I SIN KRITIKK av Traavik fremholder Sangolt og Asserson at det er særlig opprørende at utstillingen blir holdt i Lepramuseet, blant annet fordi sykdom og uskyldige krigsofre ikke hører sammen. En alternativ lesning er at Lepramuseet også er et monument over Armauer Hansen, en mann som ble straffedømt for å ha forsøkt å påføre en kvinne lepra i et medisinsk eksperiment.

Til tross for de utvilsomme kvalitetene i prosjektet Miss Landmine er det grunn til å spørre seg om det er likheter mellom provokasjonsiveren hos kunstneren Morten Traavik og eksperimenteringsiveren til den medisinske forskeren Armauer Hansen. Med denne sammenligningen vil jeg i likhet med Asserson og Sangolt kalle på etisk varsomhet i gjennomføringen av et prosjekt jeg i motsetning til de to kvinnelige akademikerne mener har betydelige kvaliteter.



STYRKE ELLER SVAKHET? Det er ikke alltid entydig for andre å definere hvem som er «de svakeste», heller ikke når det gjelder funksjonshemmede afrikanske kvinner, som deltakerne i Miss Landmine.