Av Øystein Hauge
LARS VILKS «oppfører seg som en tullebukk i det vestlige samfunnet», skriver Hansen på kronikkplass i BT den 23. september. Sånn snakker en kommende pictor doctus, en kunstner som reflekterer seg frem til ferdig verk heller enn å satse alt på en plutselig frigjørende tanke.
I løpet av noen korte sommermåneder har den svenske kunstneren som kjent rukket å skape jihad-lignende tilstander i store deler av den muslimske verden på grunn av en uklar tegning av Muhammed som hund i en rundkjøring.
Tone Hansen vil sivilisere, Lars Vilks vil provosere. Tone Hansen er, om nødvendig, villig til å sette store spørsmålstegn ved både demokrati og ytringsfrihet. Lars Vilks setter livet på spill for de samme verdiene. Tone Hansen solidariserer seg med ofrene for den kunstneriske krenkelsen. Lars Vilks er rå og utilregnelig. Han tar seg til rette og stjeler «handlingsrom ¿ for andre som gjerne vil delta i den samme offentligheten,» hevder Hansen.
DET ER LETT Å SLUTTE opp om Tone Hansens edle prinsipper. I hennes verden er kunsten et mykningsmiddel i integrasjonsarbeidet og kunstrommet fungerer best som «en beskyttende ramme for eksperimenter¿ og et tilfluktssted for debatter som ikke finner sted i andre rom». Prisen vi må betale for denne paradisiske tilstanden, hvor autonomiprinsippet møter den relasjonelle estetikken, er et kunstrom med lav takhøyde. En kunst uten kultur. Temmet kunst.
For i ettertankens lys virker Tone Hansens ambisiøse sivilisasjonsprosjekt langt mer kaldt, formalistisk og beregnende enn Vilks sitt åpenlyse opprør mot spillets regler. Vilks har noe Hansen mangler og som han, tankevekkende nok, deler med sine muslimske ofre. Han har integritet og prinsipper. I sin hang til orden og utjevning fremstår stipendiaten som mer skremmende og respektløs enn den ville kunstprofessoren. Tone Hansen er en av favorittene til stillingen som ny leder av Kunstnernes Hus. Hun viser vilje til makt og vil utvide sitt handlingsrom, bit for bit. Husk å kjøpe nye knebeskyttere.
KOMMENTARER Våre regler