For protestantene var det nemlig uakseptabelt at de katolske småjentene gikk gjennom «deres område» for å komme på skolen.

I Nord-Irland går nemlig protestanter på protestantiske skoler, og katolikker på katolske skoler. Når protestanter og katolikker også bor i atskilte områder, blir det lite kontakt mellom folkegruppene. Vennskap og kjennskap over religionskløften er derfor en sjeldenhet.

I Norge har situasjonen lenge vært en annen. Vi har lenge vært et relativt homogent samfunn, med moderate kulturelle og sosiale konflikter, om vi sammenlikner med andre land. Det var nok en av de faktorer som gjorde at Norge, som det første land i Europa, innførte en felles sjuårig folkeskole for alle barn, men det skjedde selvsagt mot partiet Høyres stemmer. Samtidig er det ikke tvil om at denne felles skolen har bidratt til å redusere konfliktnivået, og styrke forståelsen og samholdet i den norske befolkningen, på tvers av sosiale og kulturelle forskjeller.

Nå står det norske samfunnet overfor nye utfordringer. Det flerkulturelle samfunn er en realitet. Ifølge massemediene er kulturelle konflikter og rasisme en del av hverdagen. På sitt mest ekstreme har det ført til rasistisk vold. Alle politiske partier snakker nå om behovet for integrering, bedre forståelse, vennskap og kjennskap over kulturkløftene.

Da er det et paradoks at nettopp i denne situasjonen fremmes det forslag som vil føre til oppsplitting av den norske skolen. Regjeringens forslag om såkalte friskoler (et «nyord» for privatskoler), vil over tid føre til en oppdeling av elevene etter sosiale og kulturelle skillelinjer.

Skolen er i dag den eneste felles møteplass for så godt som alle barn og unge, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn. I en tid da kulturelle og rasistiske konflikter truer, bygger man altså ned den fellesskolen som kunne motvirket konfliktene. Nå, når samtlige politiske partier i varme - for ikke å si nesten desperate - ordelag snakker om integrering, fjerner man fellesskolen, den arenaen kunne være det beste middel til å nå målsettingen om integrering.

Av Odd Rambøl