Hvem skal skrive den nye bergenslåten?

Når oslofolkog bergensere møtes, er forskjellene mellom landets to største byer et klassisk samtaleemne. Det gjelder særlig musikkinteresserte, og da er været kun et tema hvis man skal forklare sammenhengen mellom nedbør og musikalsk melankoli.

I snart 30 år har samtalen egentlig dreid seg om hvem som har den beste musikkscenen. De siste årene har det riktignok blitt hardere og hardere for Oslo å se på seg selv som bedre enn Bergen i faget "pop og rock". Oslomusikerne hater å innrømme det, men bergensbandenes hippe klær og frisyrer, tidsriktige sound og meningsfulle tekster – på morsmål – kan rett og slett ikke avfeies. Det er noe moderne og viktig over dem, som får oss i hovedstaden til å føle oss loslitte. Man må i verste fall ty til YouTube og Bård og Haralds klassiske sketsj om Bergensbølgen fra "Ut i vår Hage" (2004) for å føle seg litt bedre.

Kulere bynavn

Likevel er det én ting vi slår bergenserne på: Vi har et kulere bynavn. Særlig uttalt på engelsk! "Oz-Low". Mange har stått blant publikum og følt et rush av stolthet idet Mick Jagger eller Barack Obama sier "Oslo" inn i mikrofonen – med stemt ezz og tungen midt i munnen. Kanskje det er sånne øyeblikk som har tent gnisten for en etter hvert lang rekke sanger med "Oslo" i tittelen? Fire bokstaver og to flotte O’er som speiler seg i hver ende; "Oslo" lyder bra fonetisk og ser stilig ut på trykk. For å si det sånn: Hvor mange norske byer har et californisk rockeband oppkalt etter seg?

Kulheten i bynavnet Oslo må ha appellert til det (ikke så kule) bandet The Rainmakers, som i 1990 utga liveplaten "Oslo-Wichita Live!". Men det var ikke før BigBangs Øystein Greni overhørte en mobiltelefonsamtale fra en håndverker ti år senere – "kan jeg få snakke med den peneste damen i Oslo?" – at hovedstaden fikk en hit, "Girl In Oslo". Siden den gang har det strømmet ut låter og bandnavn med Oslo i tittelen: "Oslo Bloodbath" (Turboneger), "Gallery Oslo" (Kåre and the Cavemen), "Death in Oslo" (King Midas), Oslo Fluid, Oslo Ess, "The Oslo Agreement" (Paperboys) og mange flere.

Hva er vitsen?

Jeg kan ikke se en lignende tradisjon Bergen. Kanskje det er sosiologisk betinget. Den gamle handelsbyen Bergen, med sitt sterke borgerskap, har kanskje fostret en musikkscene der man opphøyer det skapende enkeltindividet. Erlend Øye og Sondre Lerche reiser vel ikke ut i verden som bergensere, men heller som kulturelle nomader i en hipp, internasjonal musikksfære. Hva er vitsen med å skrive en bergenshyllest i Berlin eller Brooklyn?

Eller er det fordi ordet Bergen, med sin europeiske klang og begrensede rimemuligheter, ikke er så funksjonelt i musikktekster, at det finnes så få pop- og rocksanger om byen? Nå er sikkert mange lesere irriterte på min uvitenhet: Vaular, Nilsen og Fjorden Baby! har alle uttrykt ung bergensk erfaring på en intelligent og troverdig måte, på dialekt. Så la oss se nærmere på hva slags "bysanger" jeg tenker på.

Alle plasser i verden har jo en sang om seg; gamle viser med ti vers, i notehefter, opprinnelig fremført med lutt og strømpebukse. Det er ikke disse jeg tenker på, det er ikke en "Udsigter fra Ulriken" jeg etterlyser.

For hvem har vel ikke ankommet J.F.K-flyplassen og i ren begeistring begynt å nynne på "New York, New York" eller Jay-Zs "Empire State Of Mind", så fort man har passert immigration? For å ikke snakke om "London Calling" med The Clash når turen går dit? Listen er lang – her er nok hits til en storstilt reklamekampanje fra Norwegian: "Barcelona", "I Love L.A.", "Känn Ingen sorg för mig, Göteborg", "First we take Manhattan, then we take Berlin".

Låter på hjernen

Selv lever jeg med folk som bare kommuniserer gjennom musikkhistoriske referanser; Hank Von Helvete brukte å synge ”In the port of Amsterdam” når vi ankom den liberale hovedstaden, til og med Backstreet Girls sin boogie-rocker ”Hangover in Hamburg” hver gang vi har vært så heldige/uheldige å passere denne byen.

Så hvilken låt skal jeg få på hjernen neste gang jeg lander på Flesland? Er det fortsatt "Eg ve te Bergen?". Med all respekt, den tilhører jo opprinnelig kategorien "barneplater" og er dessuten skrevet av to trøndere. Noen vil kanskje slå i bordet med Lars Vaulars "Eg e fra Bergen". Det spørs likevel om mørk gangstarap med skarring – en oppdatert "Breiflabb" – vil gi samme oppløftende effekten som la si "If you’re going to San Francisco". Og hvem har egentlig hørt Jackie Levens "Rainy Day Bergen Women"?

Kanskje er ikke Oslo så mye bedre likevel, til tross for alle eksemplene over. Et hederlig forsøk ble gjort av gruppa The Disciplines i 2006. Med jentefuten Ken Stringfellow fra The Posies i front, satset guttene fra bandet Briskeby alle kortene på låten "Hello Oslo". Den ble A-listet på P3, men den evnet ikke å berøre følelsene, og i løpet av kort tid sa publikum "goodbye".

Den ultimate bergenslåten

Trenger man sånne låter om byen sin, noen fraser som "alle" kan nynne på? Selvfølgelig! Vi lever i en historisk epoke der alt dreier seg mer og mer om fortellinger, der kulturelle uttrykk – mote, musikk, stil, historie og klima – inngår i de komplekse tegnsystem som all kommunikasjon og merkevarebygging er bygget på, som vi tolker og trekker mening ut av. En popsang som kan oppsummere hele "fortellingen" om Bergen eller Oslo, er selvsagt gull verdt.

Så hvem skal skrive den nye, ultimate bergenslåten? Hvilken artist er for Bergen det Lou Reed er for New York eller Lynyrd Skynyrd er for Alabama? Her i hovedstaden har vi Lars Lillo-Stenberg, selv om hans bidrag tross alt heter "Stakkars Oslo".

Hvem mener du kan skrive den ultimate bergenslåten? Si din mening under!