Hva er sannheten om kurdiske kvinner?

Voksne, norske kvinner vil kjenne igjen undertrykkingsmekanismene fra sin egen tid eller fra sine mødrers historie. Det er ikke gjort vitenskapelige studier av forholdene i Hordaland, men den følgende beskrivelsen bygger på deltakende observasjon og samtaler med et stort antall kurdiske kvinner i Hordaland. Mitt engasjement for denne saken bygger på menneskerettighetene og kamp for likeverd mellom kvinne og mann. For å lage en enkel analyse og formulere noen standpunkter velger jeg å dele opp i tre ulike grupper:

* Mest undertrykt er de som er analfabeter, eller bare kan skrive og lese litt. De er helt i mannens makt. Disse kommer fra Irak, Tyrkia og noen få fra Iran. De har ingen mulighet til å få lønnsarbeid utenom svart arbeid med dårlig betalt vaskejobber. De sitter fast i den føydale kulturen og er vant til å bare godta at det er slik. Denne situasjonen gjør at de ikke har noen mulighet til å bryte ut eller endre situasjonen. I forhold til barneoppdragelse ønsker denne gruppen det beste for sine barn, men svært mange kan ikke protestere hvis mannen er brutal. Det har vært et par skilsmisser og kvinnene her blir svært isolert og alene.

* DE SOM JOBBER ELLER tar utdannelse, men ikke er politisk bevisste, får bare de rettigheter som deres menn gir dem. Det er ikke så mange unge fra Iran, så denne gruppen er kurdere fra Irak og Tyrkia.

Noen har utdannelse fra hjemlandet og kommer hit som familiegjenforening, disse er stort sett under 35 år. De klarer stort sett å lære norsk og noen får yrkeskompetanse som tolk, lærer eller lege. Andre tar forskjellige jobber i butikk, barnehage osv. Denne gruppen ser hvordan det norske samfunnet fungerer og en del har ønske om større frihet og likestilling. De har mer frihet enn gruppen med lite utdannelse. De har mulighet til å velge klesdrakt og hobbyer, men alt skal tilpasses familien og det er mannen som bestemmer. De har altså noen muligheter til frihet, men svært få rettigheter. De siste 6 årene har det kommet noen skilsmisser i denne gruppen. Kanskje er dette et tegn på at disse kvinnene ikke lenger vil tåle undertrykking.



DET ER IMIDLERTID skremmende å se hvordan disse kvinnene, som bryter ut har blitt behandlet. De blir utskjelt som horer og de andre kvinnene blir nektet å omgås dem. Det er vanskelig for dem å gifte seg igjen med en kurder. Samtidig er presset stort når de kalles horer. Da har de valget mellom å reise bort eller gifte seg med en nordmann eller annen minoritetsnasjonalitet.

I det siste har det også kommet familier med barn og ungdommer. Disse fortsetter skolegang i Norge. I tillegg er de aktive som deltidsarbeidende, mest vanlig er servicejobber i kiosk, butikk, sykehjem osv. De er godt integrert i det norske samfunn og kjenner til rettigheter om demokrati og likestilling. Det blir ofte konflikt mellom kravet til lydighet og respekt mot foreldregenerasjonen. Og ønsket om integrering i det norske samfunn. Spesielt i saker som fritid, kjæreste, klesdrakt og språk oppstår disse konfliktene. Det er ikke vanlig at de unge kvinnene bryter ut.



DE UNGE MENNENE har en større frihet til å «leve i begge kulturer» og grunnlaget for integrering skulle være godt. Det ser likevel ut til at disse guttene blir presset inn i den tradisjonelle mannsrollen som er preget av det miljøet de har vokst opp i. Endring ser dermed ikke ut til å kunne komme fra de unge menn. Dersom kvinnene vil ha sin frihet, så må de kreve det selv og kjempe for det.

* De som er flinke til å snakke for seg og som ønsker et selvstendig liv. Disse kvinnene kan skape seg individuelle posisjoner. Men også i denne gruppen er det vanlige at de er styrt av menn - direkte eller gjennom politiske partier.

De har evner til å være fremstående, men klarer ikke samtidig å slåss for kvinnefrigjøring. De har sin posisjon bare så lenge de ikke utfordrer mennene sin makt. Gjennom sin lydighet til det mannsdominerte systemet bidrar disse kvinnene til at undertrykkingen fortsetter. De er forbilder for de unge og bruker sin makt til å stoppe kritiske kvinnestandpunkt. Det er også eksempler fra Bergen på at de lyger og kaller sine medsøstre for horer.

Bergen kunstgruppe er ledet av en kurdisk kvinne, hun har laget teaterstykke om Fadime og terror. Likevel er hun medansvarlig for de kvinnefiendtlige programmene på den kurdiske radioen. Det at enkelte kvinner benekter at de selv er undertrykt, beviser ikke at kvinneundertrykking er avskaffet. Det er mye kvinneforskning i Norge som understreker dette.



FORANDRING KOMMER IKKE med de gamle, derfor er det nå viktig at de unge kvinnene protesterer mot undertrykking. Så lenge en og en kvinne bare kjemper for sin egen likestilling vil alle de gamle systemene fortsette. På samme måte som arbeidsfolk i Norge sammen med minoriteter og undertrykte grupper har kjempet for frigjøring så skal også de unge kurdiske kvinnene vinne denne kampen. Jeg håper at våre norske søstre skal være gode allierte. De unge kurdiske menn har også nå en mulighet å være med på å skape den nye tid!

Shilan Shorsh, kvinnepolitisk ansvarlig Bergen RV leder for selvstendig demokratisk kurdisk kvinneforening